Skrevet av Anne Cathrine Flyen, sivilarkitekt, NIKU

Nordisk byggeskikk og arkitektur har naturlig nok vært nødt til å håndtere det nordiske klimaet. Stedstypisk byggeskikk sørget et godt stykke på vei for at bygningskroppen sto imot det lokale klimaet, selv om det også fins mange eksempler på klimatisk dårlig byggeskikk. I moderne tid er det hevdet at god arkitektur ikke er god før også det tekniske er løst. Funksjonalismen brøt med dette prinsippet.

Tidlig funksjonalistisk arkitektur eksperimenterte med materialbruk og konstruksjonstyper, og i ettertid – og noen ganger også i samtiden, har holdbarheten vist seg å være kortvarig. I dag er det en anerkjent stilretning, men rent bygningsteknisk fins det svakheter.  Arkitektenes streben mot en ren og enkel stil skapte problemer, spesielt knyttet mot fukt. I dag strever vi med å bevare denne arkitekturen.

Det er først og fremst fuktbelastninger som utgjør det største problemet for funkisbygninger, slik det er for de fleste bygninger. Men funksjonalismen er ekstra utsatt. Et lett og luftig uttrykk krevde tynne dimensjoner, mye glass, flate tak, små takutstikk, og minst mulig forstyrrende elementer som ornamenter, renner og nedløp. Dette gjorde bygningskroppen lite motstandsdyktig mot vanninntrengning. Funkisbygninger er derfor nokså dårlig egnet for å stå utendørs i regn og i kulde.

Norsk klima - konstruktive utfordringer

Det norske klimaet er tøft for bygningene våre og fukt utgjør en stor belastning for alle bygningstyper, ikke bare funksjonalistisk arkitektur. I Skandinavia er det blitt samlet informasjon om byggskader i over femti år. Systematisk datainnsamling i Norge startet i 1964 med opprettelsen av et byggskadearkiv hos Norges byggforskningsinstitutt[i].

Nyere analyser av dette skadearkivet viser at rundt ¾ av skadesakene er knyttet til fukttekniske problemstillinger[ii]. Det viser også at nedbør er den mest kritiske klimapåkjenningen, og at skader knyttet til bygningenes klimaskjerm utgjør ⅔ av det totale skadeomfanget. Det er spesielt yttervegger, overgangen til terreng, tak og terrasser som er utsatt.

I arbeidet med funkisbygninger på Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) observerer vi også en rekke skader knyttet til flere av funkisarkitekturens viktige karakteristika både i design, bruken av konstruksjonsmetoder og materialer. Skadene kan blant annet knyttes til konstruksjoner som ikke i stor nok grad klarer å lede vann vekk fra bygningskroppen. Som en følge av dette ser vi at funkisbygninger har høy risiko for lekkasjer, med jevnt sig av vann inn i konstruksjonen. Dette gir igjen oppblomstring av råte- og muggsoppskader.

Noen tilpasninger av det funksjonalistiske stilidealet ble riktignok gjort for det norske klimaet. Arkitekt Johan Ellefsen var en talsmann for dette[iii]. I 1927 holdt han et engasjert foredrag i Oslo arkitektforening der han forsøkte å definere en byggekunst i samsvar med tiden. Han så nødvendigheten av å tilpasse det nye til nordiske forhold, og fremhevet hensynet til klima og terreng, konstruksjon og materialer. Findal fremhever dette foredraget som «den norske modernismens manifest»[iv].

Inspirert av Le Corbusier utarbeidet Ellefsen sitt eget forslag til fem punkter for en norsk arkitektur[v]:

1. Hensyn til klima og terreng
2. Hensyn til konstruksjon og materialer
3. Hensyn til materialmessige krav
4. Økonomiske hensyn
5. Arkitektens personlige innsats

Det flate taket et viktig stilideal i funksjonalismen, men for det norske klimaet ble det også benyttet saltak med vinkel eller svakt hellende pulttak, mens vindusbånd ble erstattet med panoramavinduer. Likevel er funkisbygningene generelt sett lite egnet for å stå imot det norske klimaet. De flate takene og mangelen på renner og nedløp førte til at vann trengte inn i takflater og vegger. 

En del av de nye materialene som ble tatt i bruk fungerte dårlig i uteklima. For eksempel ble det benyttet betong med for liten overdekning over armeringen som har ført til oppsprekking og avskalling. Listverk og plater som brukes utvendig står dårlig i fuktig klima. Glassbyggestein byr på utfordringer med tanke på alle fugene rundt hver enkelt stein. Det forekommer fliser i utvendig veggutsmykning laget for innvendig bruk, med lav frostbestandighet som gjør at de fryser i stykker. 

Fremragende kunst

Fuktproblematikk og funksjonalistisk arkitektur går hånd i hånd. Det må det ha gjort helt fra begynnelsen av. Likevel ble mange av arkitektene som tegnet funksjonalistisk opphevet som fremragende kunstnere.

Selv om også kritikerne var høyrøstede, også fra arkitektstanden selv slik det blant annet kom til uttrykk i tidsskriftet Plan som kom ut med fire nummere i perioden 1933 – 1936[vi]. Men de høye røstene gikk hovedsakelig på det arkitektoniske, stilidealet, og det funksjonelle, ikke på det bygnings- eller fukttekniske.

Arkitektene selv fremhevet at arkitektur er kunst og at man måtte tåle litt lekkasjer. Frank Lloyd Wright hevdet at om det ikke var taklekkasjer hadde ikke arkitekten vært kreativ nok[vii].  Adolf Loos skal ha sagt at ornamentet er kriminelt og bør fjernes fra byggekunsten.

Idealet var det nakne og tynne og slagordet ble «Magert er fagert»[viii]. Le Corbusier så på arkitektens arbeid som kunst, på lik linje med annen skjønn kunst der målet var å fremkalle sansefølelser, dvs. appellere til det visuelle og opplevelsemessige[ix].

Le Corbusiers arkitektur var sterkt plaget av byggskader som kom frem kort tid etter at byggverkene ble tatt i bruk[x].

Det er nettopp i skjæringspunktet mellom det arkitektoniske uttrykket og skadeproblematikken at utfordringen med å bevare disse byggene ligger: «Bevaringsfallgruven» mellom fukt og funkis.

Flere bygningstekniske- og arkitektoniske løsninger med risiko for fuktinntrengning som er typiske for funkisarkitektur:

1. Få eller ingen takrenner/nedløpsrør
2. Knappe takutspring
3. Overgang mellom bygningsdeler
4. Vinduer langt ute i vegglivet
5. Tynne tak over entreer, pergolaer, tynne terrasser etc.
6. Flate tak eller liten takhelling
7. Båndvinduer, store vindusflater
8. Pusset fasade rett ned i bakken, ingen sokkel

Arbeidet med bygningsvern i Norge har i de senere år blitt gradvis mer systematisk og organisert. Likevel henger vi etter med de grunnleggende prinsippene for vern. For at vi skal kunne bevare vår bygningsarv for fremtiden er det nødvendig å vurdere våre metoder og bevaringsprinsipper og håndhevelsen av dem. Første skritt er å innse dette, andre skritt er å ta diskusjonen og finne frem til bedre prinsipper og metoder, og tredje skritt er å implementere disse.

Hvordan finner vi så frem til en alternativ og mere hensiktsmessig restaureringsholdning til det funksjonalistiske byggeri som kan favne denne arkitekturens samlede problemkompleks?

Artikkelen Fukt og funkis. Hvordan bevare funkisarkitekturen med dagens verneprinsipper? skisserer skadeproblemer som er typiske for funkisarkitektur og drøfter dagens prinsipper for bevaring opp mot denne arkitekturens egenart.

Hovedmålet er å peke på behovet for nye restaureringsprinsipper som er tilpasset den funksjonalistiske arkitekturens premisser og dessuten gi forslag til begynnelse på en ny restaureringspraksis som favner den funktionalistiske arkitekturs samlede problemkompleks.

Om du vil lese mer om dette, les artikkelen i Bebyggelsehistorisk tidsskrift. 

[i] Norges byggforskningsinstitutt heter nå SINTEF-Byggforsk

[ii] Kvande & Lisø 2007, ss.54-56

[iii] Findal 1996, ss. 32-34

[iv] Findal 1996, s. 32

[v] Ellefsen 1927, s.161 - 170

[vi] Nordberg-Schultz et.al. 1983, s. 108

[vii] Hardarson, 2012, s. 154

[viii] Hardarsons, 2012, s.36

[ix] Nordberg-Schulz et.al. 1983, s.48

[x] Hardarsons, 2012, s.38