Skrevet av forskningsdirektør Stefka G. Eriksen. Først publisert i Klassekampen 23. januar 2017 (Kringla Heimsins)

Å forstå seg selv kan høres ut som en narsissistisk affære. Men ifølge noen forskere er det dét som drev samfunnet fram.

Hvem vi er og hvordan vi definerer vår identitet er spørsmål som menneskeheten har vært opptatt av fra tidenes morgen. Noen aspekter av ens identitet vil kunne anses som relativt faste: alder, kjønn, nasjonal identitet.

Men de kan også diskuteres: kjønn kan anses som en sosial konstruksjon, man «er så gammel som man føler seg», og hvor man er født, trenger ikke være veldig relevant for ens identitet.

Et grunnleggende spørsmål er om identitet er noe som er definert eksternt, basert på sosial og kollektiv tilhørighet, eller om vi selv kan definere hvem vi er. Eller ligger svaret et sted midt imellom?

Er du hva du gjør?

Ifølge marxistisk teori er den sosiale klassen vi tilhører en grunnleggende premiss for våre forutsetninger for å innta forskjellige sosiale roller. Relasjonen til makten, økonomisk, politisk og kulturelt, er en viktig faktor for hvem vi kan være.

Makten regulerer identitet på makro- og mikronivå – både i det offentlige rom og i personlige relasjoner. Er du født en fattig bonde, skal det mye til for at du kan komme deg til kongens hoff. Er faren din en adelsmann, vil det lettere gi tilgang.

For mange postmodernister på den andre siden, er den sosiale og kulturelle diskursen som rammer inn vår eksistens, den viktigste parameteren for hvordan vi kan delta. For eksempel definerer språket vi snakker både det kulturelle og sosiale fellesskapet vi deltar i, og måten vi kommuniserer på.

Roller og ritualer

Fokuset på slike eksterne faktorer har ført til diskusjonen om identitet som «rolle». En og samme person kan ha mange forskjellige roller samtidig: mor/far, bror/søster, barn, kollega, sjef, kjæreste, kompis.

Noen ganger kan de forskjellige rollene komme i konflikt med hverandre, og det som avgjør hvilken «rolle» som får dominansen, kan variere fra situasjon til situasjon og fra samfunn til samfunn.

Også innenfor middelalderstudier er det forskere som diskuterer identitet som rolle. I sin bok «The Medieval World» fra 1997 beskriver Jacques Le Goff og flere de forskjellige rollene en kunne ha i middelalderens samfunn: kriger eller ridder, munk eller prest, byborger eller bonde, intellektuell eller håndverker, handelsmann eller skriver, kvinne og familiemedlem.

Forfatterne diskuterer ikke mulige overlapp mellom disse rollene, men de viser mangfoldigheten i middelalderens kultur på en ny måte ved å diskutere marginale og tidligere udiskuterte roller, som kvinner, barn og helgener.

Litteratur- og kulturhistoriker Susan Crane diskuterer i flere av sine bøker hvordan aktørene i mange middelalderkontekster måtte spille en bestemt rolle, gjennom tradisjonelle ritualer med bestemte attributter, for å bli oppfattet som den de utga seg for å være.

Hun argumenterer for at deltakelse og tilstedeværelse i det offentlige rom i middelalderen var en pågående konstruksjon: rollen måtte spilles kontinuerlig og konsekvent for å kunne opprettholde autoriteten. Historiker Barbara Rosenwein argumenterer for at til og med uttrykket for våre følelser og emosjoner betinges av den sosiale konteksten vi tilhører.

Følelsen av et selv

Mangfoldet av mulige identiteter fører til spørsmålet om identitet, eller selvet, egentlig har noe substans. Om vårt selv defineres av eksterne faktorer hele tida, om det er bare en rolle som skiftes avhengig av kontekst – hva er det egentlig igjen av selvet da?

Dette er et legitimt spørsmål. Selvet er kanskje ikke noe som er. Likevel er fornemmelsen av selvet stort sett alltid der: Vi vet innerst inne hvem vi er, vi har «a sense of self». En slik forståelse av selvet og identitet passer godt med kognitiv psykologi, som forutsetter at måten vi tenker på om oss selv på påvirker måten vi er på.

Ifølge kognitiv vitenskap skjer denne interne bevisstgjøringsprosess i relasjon til våre sosiale, fysiske og kulturelle omgivelser – men omgivelsene gir ikke i seg selv premissene for identitetsskapelse og selvforståelse.

En slik forståelse krever at vi tenker annerledes om identitet og skifter fokus fra de eksterne faktorene, som maktforhold og gruppetilhørighet, til indre, kognitive prosesser som selvrefleksjon og bevisstgjøring.

Tenkningen er motoren

Litteraturprofessor Mary Carruthers argumenterer for at det å reflektere og tenke er hovedmotoren bak kultur- og samfunnsutvikling, både på mikro- og makronivå. Hun påpeker at viktige prosesser som utvikling og overføring av kultur, og dermed makt, ikke kan skje uten menneskene som driver slike prosesser frem med sin kreativitet, minne og intellektuell kapasitet. Det er dermed ikke maktstrukturene som definerer aktørenes identitet, men det er tenkende individer som skaper maktstrukturer og sosiale normer.

Alan de Libera karakteriserer intellektuell kultur i middelalderen ikke bare som en tankeprosess, men som en diskurs og holdning til tenkning i seg selv. Ian P. Wei påpeker at kognisjon og rasjonalitet er hovedpremisser for den skolastiske tradisjonen som lå til grunn for utviklingen av de første universitetene i Europa.

Dikotomien mellom de private og sosiokulturelle aspektene av identitet oppsummeres godt av Caroline W. Bynum i boka «Metamorphoses and Identity». Hun argumenterer for at identitet i middelalderen defineres av to konsepter: hybriditet, som understreker mangfoldighet og variasjon, og metamorfose, som åpner for endring og utvikling.

Det er med andre ord en viss valgfrihet i hvem du ønsker å være, men du er også noen hvis du ikke tar noen valg: «Individualitet og identitet defineres av både sjel og kropp, av biologi og sosialisering, den kan innebære endring, men den åpner også for å forbli den samme».