En del av kulturarvsforskerens hverdag er å gå andres arbeid etter i sømmene. Da kan en utfordre etablerte begreper og sannheter i eget fag.

Joar Skrede & Herdis Hølleland, NIKU

For tolv år siden publiserte den australske kulturarvsforskeren Laurajane Smith (2006) boken Uses of Heritage. I boken lanserer Smith begrepet «authorized heritage discourse», ofte bare forkortet til «AHD». Kort oppsummert argumenterer Smith at det har befestet seg en så sterk og elitistisk forståelse av hva kulturarv er og bør være at en kan snakke om en «autorisert kulturarvsdiskurs». Her verdsettes framfor alt storslåtte og estetisk vakre materielle objekter som slott og kirker. Denne diskursen mener hun blant annet kommer til uttrykk i ulike internasjonale organisasjoner som ICOMOS og konvensjoner som UNESCOs verdensarvkonvensjon.

AHD – klart og ullent på samme tid

På et tiår har boken blitt en klassiker innen kulturarvsstudier, kanskje særlig takket være begrepet AHD. Anvendelsen av AHD som begrep har blitt så utbredt at en bare kort kan referere til AHD, og så vet de fleste kulturarvsforskere hva en snakker om. Begrepet skaper ved første øyekast en polemisk klarhet, men samtidig undergraver klarheten behovet for å gjøre empiriske analyser av hvilke typer AHD det eventuelt er snakk om.

AHD blir ofte brukt som substantiv i bestemt form entall. Ved å utelukke hvem det er som gjør hva – ved hjelp av såkalt nominalisering – bidrar en til å reprodusere en fornemmelse av AHD som en slags kraft det ikke er mulig å kjempe mot. I dette prosjektet diskuterer vi slike problemstillinger og viser eksempler på studier som både har reprodusert og fornyet Smiths forståelse av AHD.  

Parallelt med AHD-gjennomgangen foretar vi en diskusjon av hvordan Smith selv har brukt kritisk realisme og kritisk diskursanalyse i Uses of Heritage. Her finner vi at hun ikke har forløst det fulle potensialet i disse tilnærmingene. Vi argumenterer derfor at det er mer å hente på å virkelig ta i bruk kritisk realisme og kritisk diskursanalyse innen kulturarvsforskning.

Nye veier for kulturarvsstudier

I tillegg til å foreta en kritisk gjennomgang av hvordan AHD brukes i kulturarvsforskning, har vi også diskutert mulige veier dette feltet kan gå i fremtiden. I dag eksisterer en rekke teoriretninger som delvis er motstridige og gjensidig utelukkende. Vi har argumentert for at kritisk realisme som vitenskapsteori og kritisk diskursanalyse som metode – de samme perspektivene som Smith har basert sin studie på – kan være egnet til å redusere faren for reduksjonistiske oppfatninger av kulturarv. Med reduksjonisme menes å redusere kulturarv til bare å være én ting – det være seg materiell, ikke-materiell, emosjonell og så videre.

Når en arbeider seg gjennom andres og egne tekster er det alltid nye temaer og problemstillinger som dukker opp. I vårt tilfelle ble interessen for eksperten vekket, og mer presist: Hvilken rolle eksperten har – og kan ha – i dagens og fremtidens kulturarvsforskning. I Uses of Heritage er ekspertene bærerne av den autoriserte kulturarvsdiskursen og står dermed i et motsetningsforhold til lekfolk. I det siste har det blitt alminnelig å vektlegge «vanlige» folks rett til å delta i diskusjoner om hva som er kulturarv. Forholdet mellom eksperter og lekfolk aktualiseres også i pågående demokratiseringsprosesser innen kulturminneforvaltningen. Det er derfor behov for mer dagsaktuell kunnskap om forholdet mellom eksperter og lokalsamfunn.

Vil du vite mer?

Mer om dette kan leses i artikkelen «Uses of Heritage and beyond: Heritage Studies viewed through the lens of Critical Discourse Analysis and Critical Realism» som nylig er publisert i Journal of Social Archaeology.

(Forsidefoto: Colourbox)