Skrevet av forskningsdirektør Stefka G. Eriksen.

Først publisert i Klassekampen 10. oktober 2016

20. juni i år var fristen for å nominere dokumenter eller arkiver til Norges dokumentarv for tredje gang. Til sammen kom det 26 nominasjoner av dokumenter som skal være autentiske vitnesbyrd om hendelser eller kulturelle fenomener av nasjonal betydning, fra middelalderen til i dag.

Jeg vil se litt nærmere på de tre eldste dokumentene som blenominert i år: et segl med den norske løven på fra 1292, Olavssekvensen Lux illuxit letabunda (begge nominert av Riksarkivet) og Vinjeboken fra cirka 1480, nominert av stiftelsen Oslo katedralskole.

Den første norske løven

Det best bevarte middelalderseglet med symbolet som i dag representerer Norges rike – løven – henger på et brev fra 12. mai 1292. Innrammet i et skjold ser vi en tydelig avbildning av en oppreist løve som er utstyrt med øks. Øksen er det tradisjonelle symbolet til St. Olav. Løven kunne tolkes på mange måter i middelalderen. Den kunne symbolisere alt fra den kristne troen og Guds sønn, til konge og herskermakt – kongen var ansett som representant av Gud, og skulle herske på jorda slik som Gud hersket i himmelen. Dermed kombinerer seglet motiver som var direkte knyttet til norsk historie, med paneuropeiske, kristne symboler. Avbildningen på seglet danner grunnlag for utviklingen av dagens riksvåpen.

Motivet med den oppreiste løven med øks begynte å bli brukt på segl av kong Eirik Magnusson, som regjerte fra 1280–1299. Løven var opprinnelig, fra 1220-tallet, avbildet uten øks i labbene. Etter hvert, da den blir etablert som kongens hovedmotiv, får løven også krone.

Gjenfortalte brev

Brevet er utsendt fra hertug Håkon Magnusson, senere kong Håkon V, og adressert til kannikene ved domkirken i Stavanger, «[hans] kjære venner og fortrolige klerkar». Hertugen tar kannikene i sitt vern, inkludert deres sveiner, jordegods og annen eiendom. Sveinene skal ikke betale skatt, og dette må respekteres av ombudsmennene og syslemennene. De skal heller ikke delta i leidangen, med unntak av i spesielle tilfeller om hertugen selv skulle kreve det.

Brevet med seglet var opprinnelig en del av arkivet ved Stavanger domkirke. Senere, omkring 1700, ble det en del av den fenomenale samlingen av norrøne manuskripter og dokumenter til den islandske filologen Arne Magnusson (1663–1730). Brevet, og andre dokumenter, ble returnert til Norge i 1937 og er nå en del av Riksarkivets diplomsamling.

Vi vet ikke akkurat hvordan dette brevet ble formidlet til adressatene, men seglet hadde trolig en viktig funksjon i formidlingen. Norge i middelalderen var et skriftsamfunn, i den forstand at skrift ble brukt for å stadfeste formelle politiske, religiøse, og juridiske ordninger. Samtidig var kulturen sterkt preget av muntlig kommunikasjon. Mange sagaer forteller at når brev ble sendt, oftest med brevbud, ble innholdet ikke lest opp fra brevet, men gjenfortalt av budet.

Da var det særs viktig at avsenderens segl hang på brevet slik at beskjedens autentisitet kunne bekreftes. Med andre ord: Selv om ikke alle kunne lese brevet med sine egne øyne, så kunne alle se seglet med «riktig» motiv og dermed stole på budskapets ekthet.

Skåret opp og gjenbrukt

Fragmentet Olavssekvensen «Lux illuxit letabunda» er et pergamentfragment som inneholder deler av messen til feiringen av Olav den hellige ved olsok. Sekvensen stammer fra slutten av 1100-tallet, mens pergamentfragmentet som er nominert til Norges dokumentarv-register, er fra 1400-tallet.

Pergamentbladet har skrift på begge sider, åtte linjer med firelinjers notesystem. På notelinjene er det notert melodi til teksten med kvadratnoter. Det er en flott rød initial L som markerer begynnelsen av sekvensen, og parallelt med den er det skrevet «De sancto Olauo» (om Sankt Olav) i margen. De åtte strofene i sekvensen har hver sin melodi, men innenfor strofe 2–8 blir første halvdel gjentatt.

Dokumentet er del av en stor gruppe fragmenter som etter reformasjonen ble skåret opp og gjenbrukt som innbinding av andre bøker, foreksempel årsregnskaper, som ble sendt til det politiske sentrum i København på 1600-tallet. Mange av manuskriptene som ble ødelagt på denne måten, inneholdt tekster på latin. Litt av historien av denne tidens skriftlighet kan dermed rekonstrueres basert på små fragmenter som dette.

Særnorsk messe

Den katolske liturgien var universell i middelalderen. Det vil si at liturgien som ble brukt i norske kirker, var mer eller mindre den samme som ble benyttet i resten av Europa. Olavssekvensen er imidlertid særnorsk. Olav ble kåret til helgen kort tid etter sin død i 1030, og olsok, årsdagen for hans død, begynte å bli feiret i Norge og deler av Nord-Europa. Sekvensen ble trolig skapt siste halvdel av 1100-tallet, etter at den norske kirkeprovinsen ble etablert i 1152. Den illustrerer den tette koblingen mellom norsk og europeisk kirkekultur, liturgi og ritualer i middelalderen.

Fragmentet inneholder dessverre ikke hele sekvensen, men den lar seg rekonstruere ved hjelp av svenske og islandske håndskrifter. Nominasjonsbrevet forteller at: «Innholdet beskriver Olav den hellige som triumferende konge og martyr, hans liv og hans indre kamp før det siste avgjørende slaget, og hvordan han trosset hån, frykt, smerter og trusler og utrev sitt folk fraavguderiets villfarelse.»

Svartebok i lomma

Vinjeboken er den eldste bevarte trolldomsboken i Norge. Den er enestående på mange måter, både når det gjelder datering, innhold og opphav. Det meste av liknende materiale, nærmere 100 svartebøker med magisk-religiøs innhold, er fra perioden 1650–1850. Vannmerkene i papiret i Vinjeboken er imidlertid fra cirka 1480, og teksten er datert til før 1520. Vinjeboken utvider dermed et kulturhistorisk fenomen med omtrent 200 år.

Boken ble funnet under gulvplankene i koret i Vinje stavkirke i 1796, i god stand. Den var tydeligvis gjemt og forsøkt bevart etter nærmere tre hundre års bruk. Eksistensen av Vinjeboken vitner dermed om en unik og tidligere ukjent historie om førreformatorisk praksis, mentalitet og religiøsitet i Norge.

Innholdet er også unikt: med unntak av én oppskrift er innholdet ukjent fra andre kilder. Her finnes urtemedisinske oppskrifter, legeråd og besvergelser; bønner og Maria-hymner; magiske formler og enkelte private notater. Boken inneholder folkelig kunnskap, som kombinerer magi og medisin, lokale ritualer og felleseuropeisk teologisk og liturgisk tradisjon. Vi har internasjonale kilder til slik «populærkultur» fra samme tid, og Vinjeboken peker dermed til et møte mellom det lokalet og det europeiske. Språket bekrefter også dette: Det er til sammen elleve skrivere som har skrevet Vinjeboken og de skrev på latin, dansk og norsk.

Vi vet ikke akkurat hvor Vinjeboken ble til, men mest sannsynlig var det i et kirkelig miljø i Telemark. Dette var en liten, personlig bok – den måler bare 4,8 x 7 cm – som man kunne stikke i lommen og ta med på reiser. Eieren kan ha vært student ved Oslo katedralskole, som kanskje studerte videre i Köln, Rostock eller København, før han til slutt havnet i Telemark. Og boka kunne være nyttig på slike reiser på så mange måter: Oppskriftene knytter seg til kjærlighetsmagi, barselsnød, avsløring av tyver og sløving av fiender; behandling av sykdom hos folk og fe, inkludert dårlig ånde, tannverk og byller. Maria-bønnene var tydeligvis nyttige i slike situasjoner også.