Skrevet av Herdis Hølleland, avdeling for Kulturarv & Samfunn, NIKU

Hvert år samles hundrevis av kultur- og naturarvseksperter, diplomater, politikere, representanter fra verdensarvsteder og lobbyister til det årlige verdensarvkomitémøtet. De siste åra har også forskere meldt sin ankomst: Skal en forstå hvordan en internasjonal konvensjon forvaltes er en avhengig av å være der beslutningene tas.
 

Tilgang til feltet

En måte å få tilgang til beslutningsprosessene er å delta på komitémøter som deltagende observatør.  Som forsker kan du søke om status som observatør i verdensarvkomitémøtene. Etter en formell avgjørelse på starten av møtet skrives observatørene inn og feltarbeidet  kan begynne. Det er som å entre en egen verden med stammespråk og utførlige ritualer. Samtidig er det en ustabil verden; hva som er «god praksis» og hva som egentlig forvaltes er i endring.    
 

På bakerste rad

Selv om verdensarvkomitémøtene holdes på forskjellige steder rundt om i verden, er møteplassen satt opp på samme måte over alt: Som observatør sitter du på bakerst rad eller et galleri og observerer virkelig fra distanse. Helt foran, på et podium, sitter de viktigste med utsikt over salen, blant annet leder av komiteen, rapportøren, representanter fra de rådgivende organene, ICOMOS, IUCN, ICCROM, og sekretariatet.

Foran i salen sitter delegasjonene  til de 21 landene som til enhver tid utgjør verdensarvkomiteen. Bak dem følger observatører fra landene som har skrevet under konvensjon. Svarte skilt med hvite bokstaver forteller hvem som sitter hvor. Det er bare vi bakerst som er skiltløse.  
 

Språket

Under det ti dager lange møtet simultanoversettes alle ytringer i salen. Møtene er tettpakkede og kun komitémedlemmer, de rådgivende organene og sekretariatet har taletid. Bare dersom det er konkrete spørsmål knyttet til enkelte verdensarvsteder kan andre land besvare spørsmål. Det er flust med teknisk sjargong og forkortelser, høflighetsfraser og tituleringer. Noen stotrer på litt ustødig engelsk mens andre veksler med letthet mellom engelsk og fransk.   
 

Beslutninger i og utenfor salen

Med en liten hammer banker komitéleder gjennom beslutninger. Beslutningene tas nesten alltid som konsensusbeslutninger. Sakene som vanligvis tar mest tid er verdensarvnominasjoner hvor komitémedlemmer går imot faginnstillinger til ICOMOS og IUCN. Kanskje er et land misfornøyd med evalueringen og den foreslåtte beslutningen og har lobbet et eller flere komitémedlemmer til å tale deres sak og fremme et formelt motforslag.

Et slikt motforslag er planlagt og i stor grad avklart i forkant av diskusjonen i salen; når du er på feltarbeid finner du raskt ut de virkelige diskusjonene og forhandlingene ofte skjer utenfor salen – over en middag eller kaffe, i gangen eller på et ad hoc møte.
 

Beslutningsprosesser i endring

De siste åra har det blitt stadig vanligere at de faglige rådene settes til side. Steder som av ulike grunner ikke er anbefalt en plass på verdensarvlisten, listes likevel av komiteen etter at motforslag er fremmet.

Praksisen bryter med konvensjonens opprinnelige konserveringsfaglige mål og skaper tydelige spinninger: «Politiseringen» av komiteen er et stadig tilbakevendende tema for forskere så vel som byråkrater – hva er det egentlig som forvaltes? Kultur- og naturarv eller internasjonale relasjoner? Nettopp denne spenningen gjør feltarbeid i verdensarvkomiteen interessant og er en viktig årsak til at internasjonalt kulturarvdiplomati er i ferd med å bli et eget forskningsfelt.
 

Vil du vite mer?

I artikkelen «35 COM 8B.27 Refleksjoner rundt verdensarvbeslutninger» kan du lese mer om å balansere politikk og fag, giftige gaver og kulturminner i Stillehavet. Teksten er del av NIKUs serie om metodiske tilnærminger til studie av kulturarv hvor du blant annet kan lese om kritisk diskursanalyse. Følg med videre på Kulturminnebloggen.