Skrevet av Joar Skrede, forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Rikke Stenbro, seniorrådgiver ved Rambøll.

Innlegget ble først publisert i Akers Avis Groruddalen fredag 27. januar

De fleste av oss har et forhold til Tveita på en eller annen måte.

Kanskje kjenner du noen som bor der. Kanskje ser du for deg silhuetten av de tre kneisende blokkene på åskammen når du kjører nordover gjennom Økern. Kanskje tenker du på den beryktede Tveita-gjengen som var med på å sverte områdets omdømme for en tid tilbake. Her er det imidlertid en annen side som skal løftes frem i lyset: Tveita som en lokal fortolkning av internasjonale trender innen modernistisk arkitektur og byplanlegging.   

I årene etter andre verdenskrig reiste mange av medlemmene av den internasjonale CIAM-gruppen – Congrès International d’Architecture Moderne – til Norge for å presentere sine ideer. Gruppen talte prominente medlemmene som Le Corbusier og Sigfried Giedion. Sistnevnte oppfordret norske arkitekter til å organisere en norsk delegasjon av CIAM. Dette ble gjort og «Progressive Arkitekters Gruppe Oslo Norge» – PAGON – var et faktum i 1950. Blant medlemmene var Arne Korsmo (leder), Sverre Fehn, Erik Rolfsen og Christian Norberg-Shultz.

Et hovedmål for begge gruppene var å bruke moderne arkitektur som et økonomisk, politisk og sosialt instrument for å forbedre folks levekår. Ved den åttende CIAM-konferansen i England i 1951 presenterte den norske delegasjonen et forslag om et urbant sentrum for 25000 innbyggere på Tveita. Planen, som ble utarbeidet av Håkon Mjelva, Christian Norberg-Schulz, Odd Østby, Erik Rolfsen, Arne Korsmo, Per Norseng, Carl Corvin og Robert Esdaile, inneholdt bibliotek, kino, kafé og offentlig bad, i tillegg til barnehager og barneskole med 28 klasser. Prosjektet ble ifølge Erik Rolfsen godt mottatt av CIAM, men ble av ulike grunner ikke realisert i sin daværende form.

PAGON ble oppløst i 1956, men gruppen rakk å ta et oppgjør med den tradisjonsbaserte og nasjonalt pregede arkitekturen som hadde gjort seg gjeldende i etterkrigsårene. PAGONs hovedprinsipp lød som et ekko fra de internasjonale modernistiske forbilder – å skape aksept for moderne materialer og teknikker, samt standardisering av bygningselementer.

Flere av PAGONs medlemmer fikk etter hvert posisjoner som gjorde det mulig å omsette de modernistiske arkitekturidealene de hadde hyllet i PAGON-dagene i praksis. Erik Rolfsen – byplansjef i Oslo i perioden 1948-1973 – var en av de mest innflytelsesrike. I tiåret etter CIAM-konferansen fattet OBOS interesse for prosjektet, og Rolfsen engasjerte arkitektene Frode Rinnan og Olav Tveten til å utarbeide en bebyggelsesplan for dagens Tveita-område.

I planen fra 1960 kan en lese at «utsikten fra hele Tveita-Hellerud er storartet. Fra så godt som alle punkter fanger man inn Oslo-fjorden med byen, Vettakollen, Grefsenåsen og Årvollåsen. Dette panorama har et synsfelt på omtrent 130º mot syd-sydvest til nord-nordvest. (…) Hele arealet må alt i alt karakteriseres som et ideelt boligområde». Nå gjenstod bare å få planene materialisert. OBOS tok derfor initiativ til et nært samarbeid mellom flere arkitekter som fikk ansvaret for å utforme de ulike nabolag som Tveita består av. Hans Backer Fürst fikk ansvaret for de tre høyhusene vi i dag kaller «Tveita-blokkene».

I de senere år har vi fått høre at drabantbyens boligblokker kan virke fremmedgjørende på mennesker – med sine massive volumer. På 80-tallet begynte også Norberg-Schulz å kritisere drabantbyene, selv om han hadde vært del av PAGON-gruppen. Norberg-Schulz hadde beveget seg i en mer teoretisk retning enn Rolfsen, som var mer pragmatisk anlagt, og han hevdet blant annet at grøntarealene som omga blokkbebyggelsen, ble til et slags pregløst «mellomrom» som verken var by eller land. Videre hevdet han at drabantbyenes arkitektur nedtoner estetikk til fordel for politikk – med henvisning til at etterkrigstidens arkitekter så seg som sosialingeniører som forsøkte å skaffe bolig til flest mulig.

Drabantbykritikk er ofte tuftet på en antagelse om at arkitektur er determinerende for både psykiske og sosiale forhold, men kritikken underkjenner det faktum at folk selv tolker sine omgivelser, at det finnes mange historier om levd liv i drabantbyen – på Tveita og andre steder. Nordberg-Schulz fremviser også en manglende vilje til å lese drabantbyens samtid inn i planleggingen. Tveita – i vårt tilfelle – kan like gjerne sees som et særegent møte mellom etterkrigstidens internasjonale arkitekturstrømninger og norske politisk engasjerte arkitekter som deltok i velferdsstatens store boligbyggesatsing. På et høydedrag øst i Oslo materialiseres altså noen av ideene til den modernistiske bevegelse som for lengst har skrevet seg inn i historiebøkene.

Tenk på det, neste gang du kjører forbi det «hverdagslige» Tveita.    

Kilder

Johnsen, Espen. (2010). Giedion, CIAM og etableringen av Pagon (1947-1959). In Espen Johnsen (red.), Brytninger. Norsk arkitektur 1945-65 (66-81). Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Kronborg, Anne-Kristine. (2014). 100 borettslag 1929-2013. Oslo: Forlaget Press

Lund, Nils-Ole. (2008). Nordisk Arkitektur. Århus: Arkitektens Forlag.

Norberg-Schulz, Christian. (1983). Fra gjenreisning til omverdenskrise. Norsk arkitektur 1945-1980. In Christian Norberg-Schulz, Hans-Jakob Brun, Sidsel Helliesen, Harald Flor, Anniken Thue,