Av Anne-Cathrine Flyen, forsker/ sivilarkitekt i NIKU
(innlegget er et sammendrag av artikkelen ‘Værkrigen i Arktis’ i Fortidsminneforeningens Årbok 2016)

Værkrigen på Svalbard var en kamp om informasjon av stor betydning for Europa. Restene  er i ferd med å forsvinne – til tross for vernestatus. 

På Svalbard handlet andre verdenskrig først og fremst om været. Å følge med på utviklingen av værsystemene så langt nord var en høyt prioritert oppgave, ettersom luftmassene over Svalbard er kritisk viktige for å bestemme værmønsteret i Nord-Atlanteren, Norskehavet og Barentshavet. Tyskland etablerte derfor flere hemmelige meteorologiske stasjoner på Svalbard.

Om kulturminner på Svalbard

I dag er alle kulturminner på Svalbard som er eldre enn 1. januar 1946 automatisk fredet i henhold til Svalbardmiljøvernloven. Grensen for automatisk fredning er satt nettopp slik for å få med etterlatte rester fra krigens tid.

Loven gir Norge ansvar for alle kulturminner, også andre nasjoners etterlatte spor, og også løse kulturminner der verneverdien kanskje ikke umiddelbart oppfattes av alle. Med til et fast automatisk fredet kulturminne hører også en sikringssone rundt den synlige eller kjente ytterkant, i utstrekning 100 meter i alle retninger. Løse kulturminner regnes som faste når de er knyttet til en bestemt lokalitet.

Wetterstation Knospe/Nussbaum i Signehamna

Både i 1941 og i 1942 satte den tyske kriegsmarine opp en værstasjon i Signehamna. Først etablerte tyskerne stasjonen Knospe, etter Hans Robert Knospel som var en sentral skikkelse innen den arktiske værtjenesten. Mannskapet her ble evakuert i 1942, men avløst kort tid etter av et nytt mannskap ledet av den tyske meteorologen Franz Nusser. Denne stasjonen ble igjen forlatt da den ble funnet og ødelagt av norske styrker i 1943.

I dag ligger det bare rester igjen etter værstasjonene i Signehamna. Det fins ingen synlige bygningskonstruksjoner igjen, men spredt ut over terrenget ligger store mengder «tre- og jernskrammel».

Her ligger store fat til drivstoff merket «Kriegsmarine», ledninger, trekasser og jernfat. Det fins også rester av aggregater, rustent verktøy, sinkbøtter og jerrykanner, flaskeskår, kopper, tallerkener, hermetikkbokser, patronhylser, skibindinger og biter av teltduk. I henhold til Svalbardmiljøloven er alle disse etterlatenskapene fredet.

Kulturmiljøet i Signehamna består kun av gjenstander og deler av gjenstander. De vekker nysgjerrigheten, og det er fristende å gå nær inntil for å se hva dette er. De er ikke vakre, snarere skjemmende, og dessuten tett knyttet til svært ubehagelige minner. For mange oppleves dette som forsøpling og det kan være vanskelig å forstå at slike rester skal bevares.

Historiene, plasseringen i landskapet og de fysiske restene som ligger igjen etter Knospe og Nussbaum i Signehamna forteller om værkrigen på Svalbard, en kamp om informasjon som var av stor betydning nede i Europa. I verden for øvrig er mange slike små spor ryddet vekk, men her ligger de, ute i den storslåtte og barske naturen, og forteller sin historie.

Wetterstation Haudegen

13. september 1944 ankom en tysk ekspedisjon Svalbard for å anlegge værstasjonen Haudegen. Stasjonen ble satt opp på kort tid og besto av selve hovedhuset, et uthus/laboratorium med badstue og rom for produksjon av hydrogen, en liten nødradiohytte i fjellsiden over stasjonen og i området rundt: fire depoter og to varder.

Stasjonen ble ikke oppdaget av de allierte, og mannskapet på Haudegen fikk sende sine værdata uforstyrret gjennom resten av krigen. Etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945 ble ammunisjonen sprengt, og et belte av miner rundt hytta ble fjernet. Sendingen av værdata ble derimot opprettholdt, men nå ikke lenger i kode. Mannskapet på stasjonen ble ikke hentet ut før i september 1945, flere måneder etter at krigen var over. Haudegen ble forlatt uten ødeleggelser og en mengde utstyr ble liggende igjen på stasjonen.

Hovedbygningen og uthuset står fremdeles i dag, men etter mer enn 70 år i det tøffe arktiske klimaet er bygningsmaterialene svært nedbrutt.Inne i bygningene og i området rundt ligger store mengder med løse gjenstander fra den tiden stasjonen var i bruk. Som i Signehamna er disse restene en del av det fredete kulturminnet og skal ikke røres.

Haudegen er blant de 100 prioriterte kulturmiljøene på Svalbard som skal motta spesiell oppmerksomhet. Stasjonen er svært sårbar, med alle gjenstandene og bygningsrestene som ligger spredd rundt utenfor og inne i hytta.

Hva skjer i dag?
 

Selv om det i dag bare er rester tilbake av stasjonene i Signehamna, er det en populær turistdestinasjon for cruiseskip. Dette utgjør en trussel for sporene fra værkrigen. En tydelig sti rett gjennom restene av stasjonen viser at området har vært flittig besøkt, noe som fører til at gjenstander og bygningsrester tråkkes i stykker.

De fysiske restene etter værstasjonene i Signehamna kommer til å bli borte, sakte, men sikkert. Inntil så skjer blir det viktig å sørge for at de nedbrytingsfaktorene vi kan ha innflytelse på blir så små som mulig. For at så mange som mulig av oss  skal kunne oppleve sporene etter værkrigen i Signehamna må så få som mulig komme helt inntil dem. De må oppleves på avstand.

Ved Haudegen er situasjonen en litt annen. Frem til 2010 sto bygningene åpne for publikum. Det var fristende og spennende å gå inn. Men konstruksjonen og alle gjenstandene som lå der inne ble lett tråkket i stykker, og det var dessuten mye som var fristende å ta med som suvenirer. I tillegg var bygningskroppen nedslitt, taket var lekk, veggene var hullete, vinduer manglet og dører var falt ned.

Tidlig på 2000-tallet ble derfor noen av bøkene som lå der hentet ut, og det ble gjennomført enkle reparasjonsarbeider for å gjøre konstruksjonen tett. Det ble lagt vekt på at dette skulle gjøres skånsomt og knapt synlig. I 2010 ble det innført ferdselsforbud rundt bygningene.

Hurtig svinner krigsgenerasjonen, og da blir det kraften i autentiske kulturminner som må veilede nye generasjoner. Klarer vi å bevare disse kulturminnene på Svalbard?

Referanser:

Flyen, Anne.-Cathrine, Værkrigen i Arktis, Fortidsminneforeningens årbok 2016