Hoftebrudd, også kalt lårhalsbrudd, er et alvorlig benbrudd som rammer øvre del av lårbenet. Risikoen for hoftebrudd er høyest for kvinner, som står for 70 prosent av de årlige hoftebruddene i Norge. Norske kvinner er faktisk verdensmestre i å brekke hoften. Heldigvis har forekomsten gått gradvis ned siden tidlig på 2000-tallet. Allikevel er det fortsatt 9000 hoftebrudd årlig blant norske kvinner og menn over 50 år. Antallet vil til og med trolig øke de neste tiårene, etter hvert som befolkningen blir eldre.

Etter et hoftebrudd får mange redusert både fysisk og mental funksjon. Det er ikke uvanlig å få behov for plass på sykehjem, og det første året etter et brudd er dødeligheten høy. Én av tre menn og én av fem kvinner dør innen ett år. Sammenliknet med jevnaldrende av samme kjønn er dødeligheten høyere hos hoftebruddpasienter i flere år etter bruddet.

Kan forebygge hoftebrudd

Hoftebrudd har to store risikofaktorer: falltendens og benskjørhet. Begge faktorene kan forebygges. Det mest effektive for å forebygge fall er kanskje å hjelpe eldre med å holde seg i form, og på den måten vedlikeholde og styrke muskler og balanse.

Benskjørhet kan forebygges allerede fra barndommen, med riktig ernæring, aktivitet og trening, og ved ikke å røyke. For kvinner kan tilskudd av østrogen i overgangsalderen også hjelpe, selv om det i seg selv ikke er en god nok grunn til å ta hormontilskudd. Dersom du som godt voksen (50 år eller eldre) får uvanlig vondt i ryggen en periode, et brukket håndledd, eller alvorlig sykdom over tid, kan det være god grunn til å sjekke bentettheten for å se om du har benskjørhet.

Det finnes legemidler som kan motvirke benskjørhet og forebygge benbrudd. Det vanligste heter alendronat. Et annet, som har blitt mer brukt de siste årene, heter denosumab. Disse legemidlene virker ved å hindre den naturlige nedbrytingen av benvevet i skjelettet. De har godt dokumentert virkning i kliniske studier og kan forebygge både hoftebrudd og andre brudd, som for eksempel kompresjonsbrudd i ryggen.

Får ikke viktige medisiner

I en studie fra 2018 fant forskere fra NTNU at kun 25 prosent av kvinner med høy risiko for benskjørhetsbrudd brukte forebyggende medisin. Kliniske studier viser at de som tar disse legemidlene får færre brudd, og unngår følger med redusert fysisk og mental funksjon, og i noen tilfeller død. Noen leger er kanskje tilbakeholdne med medisinering og redde for å påføre kvinner som i utgangspunktet er relativt friske, alvorlige bivirkninger.

Noen er kanskje heller ikke klar over nytten disse medisinene kan ha. Men studiene viser at det er all grunn til å tro at flere hoftebrudd blant norske kvinner kan unngås hvis flere med benskjørhet får forebyggende medisin, og at risikoen for bivirkninger er liten.

I vår forskning ved Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning ser vi derfor nærmere på bruken av disse legemidlene i Norge. Hvor mange bruker dem, og hvor mange hoftebrudd har vi unngått de siste tiårene takket være forebyggende medisiner? Vi har store registerdata og ser på hele den norske befolkningen, både kvinner og menn, i alderen 50 år og eldre.

Forsker på effekten av forebyggende medisin

Vi ønsker å anslå hvilken effekt ulike typer legemidler mot benskjørhet har på risikoen for hoftebrudd blant personer i alderen 50 år og eldre i Norge. Da er det svært viktig at vi klarer å identifisere faktorer som påvirker både legemiddelbruk og hoftebruddrisiko, slik som for eksempel kjønn og alder. Ellers kan vi ende opp med resultater som viser enten altfor sterke eller altfor svake effekter av legemidlene enn det som er realiteten.

Én av utfordringene med observasjonsstudier, slik som vår, er at det ikke er helt tilfeldig hvem som er under behandling med legemidler. Dette er i kontrast til såkalte randomiserte, kontrollerte studier, der deltakere vilkårlig fordeles mellom ulike behandlingsgrupper.

Legemidler blir som regel foreskrevet til personer for å forebygge eller behandle sykdom og helsemessige plager. Det betyr at personer som bruker legemidler mot benskjørhet, gjerne er mer utsatte for benskjørhet. Det ligger altså en medisinsk indikasjon til grunn for bruken av legemidlene. Denne indikasjonen innebærer at disse personene i utgangspunktet har høyere risiko for hoftebrudd enn personer som ikke bruker slike legemidler. Dersom dette ikke håndteres riktig i analysene, vil det kunne fremstå som at legemidlene slett ikke har noen effekt – eller til og med øker risikoen for benskjørhet.

Sykelighet gir sårbarhet

For å få bukt med dette må vi derfor finne frem til faktorer som kan forklare hvorfor en person bruker legemidler mot benskjørhet. Hva er det som tilsier at en person mottar en slik behandling? Lav bentetthet er et eksempel på en plausibel forklaring i denne sammenheng. Dessverre er det sparsomt med slik informasjon i våre ellers så gode og detaljerte nasjonale helseregistre. Det er allikevel mye informasjon å hente fra andre sykdommer og tilstander.

Basert på generell legemiddelbruk har vi derfor beregnet hver persons individuelle grad av sykelighet, som indirekte er med på å angi hvor stor risiko en person har for hoftebrudd. Ved å ta hensyn til dette i analysene, vil vi kunne redusere skjevheten som følge av at legemiddelbrukere er en selektert gruppe bestående av særskilt utsatte personer som er mer sårbare for hoftebrudd.

Nytte av legemidler i den virkelige verden

Hoftebrudd er en alvorlig hendelse som rammer mange eldre, og vi ønsker å finne ut om flere kan ha nytte av legemidlene som er i bruk i dag. Selv om randomiserte, kontrollerte studier regnes som en gullstandard i mye forskning, er det også viktig å bevege seg utenfor en eksperimentell klinisk setting for å kunne studere den virkelige verden.

Ved å analysere tilgjengelige registerdata vil vår studie bidra til å belyse nytten av å motta behandling for benskjørhet og risiko for hoftebrudd i den generelle eldre befolkningen i Norge. Kanskje antallet hoftebrudd i Norge etter hvert kan gå ned, selv om vi i snitt blir eldre?