På mitt arbeidssted Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning og Kvinneklinikken ved Oslo universitetssykehus, er vi oppløftet over det store engasjementet for kvinnehelse den siste tiden. Noe av bakgrunnen for denne debatten kan være at vi har ulike oppfatninger om hva kvinnehelse egentlig er.

Mensenplager, eller helse hele kvinnelivet?

I min jobb som fødselslege får jeg dele utrolige øyeblikk sammen med nybakte familier, men jeg ser også plager, sykdom og bekymringer knyttet til svangerskap, fødsel og barseltid. Dette er åpenbart kvinnehelse som ligger mitt hjerte nært.

Denne delen av kvinnehelse kalles reproduktiv helse. For meg som gynekolog og lege er det også lett å tenke at plager i overgangsalder, livmorhalskreft og endometriose er kvinnehelse.

Det kan være vanskeligere å huske på at forskning på hvordan kvinner blir møtt i helsevesenet, eller hvorfor kvinner reagerer annerledes på noen medisiner enn menn, også er kvinnehelse.

Kjønnsforskjeller i helse er nemlig også kvinnehelse. Dette er sykdommer og lidelser som bare rammer kvinner, som rammer flere kvinner enn menn, som rammer spesielt mange kvinner, eller har andre konsekvenser for kvinner enn menn.

Kvinner har for eksempel andre tegn på hjerteinfarkt enn menn, og risikerer å ikke få rett diagnose. Revmatiske sykdommer rammer flere kvinner enn menn, og har vært forsket for lite på. Mange eldre kvinner har også benskjørhet, som ikke er optimalt behandlet. Samtidig er det flere menn som rammes, som ikke får riktig diagnose, fordi benskjørhet først og fremst er en typisk kvinnesykdom. Dette er bare noen eksempler.

Hva med kvinnehelse i verden?

Helse forstås ofte ut ifra et samfunns forventninger og ressurser, og selv om det kanskje ikke bør være slik, tror jeg kvinnehelse i Afghanistan har andre problemstillinger enn kvinnehelse i Norge. Globalt er det et stort problem at kvinner dør i forbindelse med svangerskap og fødsel, eller at de ikke får den helsehjelpen de trenger, fordi de ikke er likestilt med menn - eller ikke har tilgang til nødvendig helsehjelp.

I forskningsprosjektet jeg er en del av, undersøker vi alvorlig blødning etter fødsel. Dette er potensielt livstruende, men det er heldigvis sjelden kvinner dør av dette i Norge. Likevel er det viktig å finne ut mer om slike alvorlige komplikasjoner, for å sikre trygge fødsler for norske kvinner, men også for å bidra til forståelse av, og kunnskap om, noe som kan ramme alle fødende kvinner i verden.

Stadig flere norske kvinner blør alvorlig mye etter fødsel. Hvordan opplever de det?

Forskning på kvinners helse i Norge kan derfor også være nyttig for land som av ulike grunner ikke kan gjøre dette selv. Forskningsartikler publiseres stort sett slik at alle kan lese dem, og på kongresser kan vi møte leger og forskere fra hele verden for å dele resultater og viktig kunnskap.

Hvordan står det til med kvinnehelse i Norge? Hva trenger vi mer kunnskap om?

Jeg som kvinne i Norge i 2022 synes jo egentlig at jeg har det veldig godt. Jeg er heldig som lever i et samfunn som i hovedtrekk er likestilt mellom kvinner og menn, og som har et offentlig helsevesen tilgjengelig for alle.

Likevel vet jeg at enkelte kvinnesykdommer er nedprioritert av både helsepersonell og i forskning. Norske kvinners sanitetsforening har for eksempel vist at endometriose er en sykdom det finnes lite kunnskap om, og som har vært underprioritert av helsepersonell.

En annen nedprioritert og skambelagt lidelse er kroniske underlivssmerter, som rammer flere kvinner enn man tror, men som får lite oppmerksomhet.

Rett før millenniumskiftet kom det en rapport, NOU, om kvinnehelse i Norge. Den konkluderte med at det eksisterte en kunnskapsmangel både om spesifikke kvinnesykdommer, og om sammenhenger mellom helse og levekår.

Ifølge rapporten fantes det også allerede viktig kunnskap om kvinners helse og levekår, som ikke fikk prege helsepolitiske beslutninger, eller praksis i helsevesenet.

Lite forskning på jenter, samt eldre kvinner

Det er nå tid for en ny evaluering av kvinners helse, og det skal utarbeides en ny NOU av Kvinnehelseutvalget. Vi i Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning har levert våre innspill til utvalget. Jeg håper den nye utredningen fører til en stortingsmelding, eller at innholdet på andre måter blir tatt hensyn til, slik at utvalgets arbeid bidrar til endring og forbedring.

Når det gjelder videre forskning på kvinnehelse er det nylig laget en rapport fra Folkehelseinstituttet, som viser at det er gjort lite forskning på jenter som barn og ungdom, samt eldre kvinner.

Det ble også avdekket at det finnes lite oppsummerende forskning om enkelte tilstander, for eksempel fremfall av skjedeveggen. Det trengs også mer kunnskap om hvordan behandlingseffekten er for kvinner ved sykdommer som KOLS, hudkreft og lipødem.

Hva forsker vi ved Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning på?

Jeg er så stolt av alle kollegene mine som jobber med, og forsker på kvinnehelse! En av dem jeg deler kontor med er fødselslege og seniorforsker Katariina Laine. Hun har blant annet forsket på, og bidratt til reduksjon av, alvorlige fødselsrifter.

På kontoret sitter også hudlege Kristin Skullerud, som har et forskningsprosjekt for utprøving av medisiner mot den smertefulle vulvasykdommen genital erosiv lichen planus. Hennes veileder og hudlege Anne Lise Helgesen har også laget nettsiden vulva.no, som skal bidra til økt kunnskap om vulvaplager, et kvinnehelseområde som virkelig trenger et løft.

Vi ønsker å spre all kunnskapen og forskningen ved forskningssenteret. I tillegg til denne bloggen hos forskning.no, og kronikker og saker i media, lager vi også Kvinnehelsepodden. Kvinnehelsepodden er en forskningsbasert podkast, som lages i samarbeid med fødselslege og programleder Liv Ellingsen. Lytt gjerne!

Jeg håper du har fått vite litt mer om kvinnehelse, og at du skjønner hvor mye jeg brenner for kvinnehelse!

Jeg har en bønn til politikere og de som styrer landet om mer øremerkede forskningsmidler til kvinnehelse og kjønnsforskjeller i helse. Jeg ber også de samme politikerne, og ikke minst helseforetakene, om konkrete tiltak for å iverksette den behandlingen som forskningen viser at vi ikke er gode nok på.