I mer enn 100 år har det vært enighet om at en kombinasjon av arv og miljø påvirker personligheten og de kroppslige egenskapene våre. Mye fokus ble tidligere rettet mot barndoms- og oppvekstmiljø. Forskerne fremholdt også at livsstilsvalgene vi tar i voksen alder er viktige, som hvilken mat vi spiser, eller hvor mye vi trener. Stadig mer forskning peker imidlertid på at miljøet i mors mage former oss på en helt avgjørende måte.

Det meste en gravid kvinne møter i sitt daglige liv – luften hun puster inn, det hun spiser eller ikke spiser, kjemikalier eller infeksjoner hun blir utsatt for; til og med følelsene hun erfarer – deles på en eller annen måte med fosteret i magen. Man kan se det som at fosteret tar imot små biologiske og kjemiske «snapshots» fra verden utenfor. Fosteret formes og lærer av miljøet som det senere skal møte. Men for å kunne lære kreves en viss grad av bevissthet.

Når blir et foster bevisst?

Bevissthet blir ofte definert som det å kunne reagere og respondere på det som hender i ens omgivelser. Utviklingen av bevissthet i fosterlivet er en kontinuerlig prosess. Ifølge den kjente professoren og barnelegen Hugo Lagercrantz er ikke barn født før 24. svangerskapsuke bevisste. Grunnen er at nervene fra øret, netthinnen og hudens nerveceller ennå ikke er koblet til hjernen.

Det vil si at hjernen mangler forbindelser som gjør den i stand til å oppleve og sanse. Fosteret kan reagere refleksmessig på berøring, smerte eller lyd, men sanseinntrykkene når, ifølge Lagercrantz, ikke hjernebarken. Etter 24. svangerskapsuke kan fosteret derimot ha kortere perioder med bevissthet på et basalt nivå. Dette er en kontinuerlig prosess, der stadig flere hjerneceller begynner å kommunisere med hverandre.

Sansene er grunnleggende for vår bevissthet, og formingen av oss som mennesker. Sanseorganenes oppgave er å gi informasjon til hjernen om tilstanden i kroppen vår og hva som skjer i omgivelsene. Uten sanser kan vi ikke lære verden å kjenne. Den første sansen som fungerer er berøring. Deretter kommer smak og lukt og senere hørsel. Aller sist utvikles synet.

Hvilke lyder kan fosteret oppfatte i livmorhulen?

Fosteret begynner så smått å kunne oppfatte lyder så tidlig som i svangerskapsuke 15-16. Men det er først uke i 25-26 at hørselen har rukket å bli relativt ferdigutviklet. Vi vet at fosteret da kan høre morens tarmlyder, hjerteslag og susing fra de store blodårene. Det kan også høre lyder som trenger inn fra utsiden.

Flere studier har vist at fostre kan kjenne igjen foreldrenes stemmer på språkrytmen og tonefallet. I eksperimenter har man sett at et foster vil reagere annerledes på mors stemme sammenlignet med en fremmed kvinnes stemme. Det samme gjelder for far.

Hvordan vet vi det? I et forsøk noterte forskerne endringer i fosterets hjertefrekvens avhengig av hvem som snakket. Når moren snakket banket fosterets hjerte mye raskere enn når en fremmed kvinne snakket.

Vi vet også at fostre kan oppfatte musikk. En finsk forskergruppe gjennomførte i 2013 et spennende eksperiment. Forskerne spilte vuggevisen «Blinke, blinke stjernelill» daglig for halvparten av en gruppe gravide de siste ukene av svangerskapet.

Etter fødselen reagerte barna som hadde hørt vuggevisen helt annerledes enn de barna som ikke hadde hørt den. Barna som hadde hørt «Blinke, blinke stjernelill» reagerte også annerledes på akkurat den visen sammenlignet med andre vuggeviser. Funnene fra eksperimentet peker i retning av at spedbarn kan ha utviklet en form for minne allerede under siste del av svangerskapet.

Nyfødte etteraper språkmelodier

Mye tyder på at vi også påvirkes av våre foreldres språk allerede i fosterlivet. Måten vi gråter på vil nemlig kunne være preget av språkmelodier vi har hørt i fosterlivet. Et menneskes første «språk» er gråten. En baby har ulike nyanser i gråten avhengig av hva den vil fortelle. Det vil være forskjeller i intensitet og rytme, for eksempel hvis det har vondt, er trøtt, sultent, eller bare vil ha kontakt.

En tysk forskergruppe gjorde et forsøk der de sammenlignet gråten til tyske babyer med gråten til franske babyer. Gråten ble analysert ved hjelp av avanserte akustiske metoder. Forskerne fant at de franske babyene hadde en måte å gråte på som gjorde at de gikk mer opp i stemmeleie, mens de tyske nyfødte hadde en annen klang der stemmen gikk mer ned.

Resultatene fra denne og flere andre studier, tyder på at nyfødte mennesker etteraper de samme melodiske mønstrene som de har hørt inne i mors mage. Ved å etterape foreldrenes språk vil barnet fra aller første dag prøve å kommunisere med sine omsorgsgivere.

Smaker finner veien inn til fosteret

Rundt svangerskapsuke 24-25 er fosterets smaksløker godt utviklede og luktereseptorene har begynt å fungere. Vi vet at maten gravide spiser påvirker smak og lukt på fostervannet. Det betyr at fostervann inneholder spor av mors mat som fosteret får i seg, når det svelger fostervann, noe det gjør hele tiden.

I et eksperiment ble en gruppe gravide spurt om å spise en bitter type grønnkål, mens forskerne observerte ansiktsuttrykkene til fostrene med hjelp av et avansert ultralydapparat (4D). Fostrene hos mødre som hadde spist den bitre grønnkålen viste misfornøyde ansiktsuttrykk, mens ansiktene til fostrene i kontrollgruppen var mer nøytrale.

Flere studier har vist at fostre som har vært eksponert for bestemte smaker i mors liv, vil være mer ivrige på å spise det samme også etter fødselen. I et eksperiment ble en gruppe gravide jevnlig servert saft med anissmak, mens de i kontrollgruppen kun fikk vann.

Seks måneder etter fødselen ble alle barna tilbudt saft med anissmak, mens ansiktsuttrykkene deres ble observert. Barna som hadde blitt eksponert for anis i fosterlivet, drakk mer og så dessuten svært fornøyde ut, mens de som ikke hadde blitt eksponert spyttet og lagde grimaser. De eksponerte barna kunne kjenne igjen smaken og kunne derfor også akseptere den uten problemer.

Mat er et veldig sterkt uttrykk for kultur og identitet. Krydder og smaker finner veien inn til fostervæsken, slik at barnet allerede i mors mage blir introdusert for den spesifikke kulturen som de senere skal leve i. På denne måten lærer de seg også noe om hvilken mat som er trygg å spise. Fosteret får et glimt fra utsiden, som sier: «Aha, anis er godt og trygt.» Vi påvirkes imidlertid også av en rekke andre faktorer som på en mye mer gjennomgripende måte påvirker og former oss.

Underernæring i fosterlivet

Vinteren 1944–45 var det en forferdelig hungersnød i Nederland. Den vestre delen av landet var utsatt for en tysk blokade og alle matforsyninger ble stoppet. Det var en av de kaldeste vintrene på flere tiår. Vannet i kanalene var bunnfrossent. Denne vinteren blir i Nederland kalt for den store «Hongerwinter» (Sultvinter). Mange måtte overleve på kun 400-800 kilokalorier om dagen, hvilket var omtrent en fjerdedel av hva de hadde spist før krigen. Rundt 20 000 mennesker sultet i hjel. Mange ble så underernært at de måtte slite med dårlig helse resten av livet.

Aller verst gikk det utover de aller minste, nemlig de som fortsatt var små fostre i sine mødres mager. Nærmere 40 000 kvinner var gravide under blokaden. Mange av barna til disse kvinnene ble født med lav fødselsvekt, og det var et stort antall dødfødsler og et økt antall nyfødte med misdannelser.

Men én konsekvens av sulten ble man først oppmerksom på flere tiår senere: Det viste seg at dem som hadde fått for lite næring i fosterlivet hadde økt risiko for en hel rekke sykdommer, som overvekt, diabetes og hjertesykdommer. Merkelig nok fikk de også betydelig dårligere helse enn sine noe eldre søsken, som jo også hadde vært små og sårbare under katastrofen.

Forskerne mener forklaringen ligger i at barna som var i mors liv, hadde fått en form for «arr» på genene, som førte til et overdrevent inntak så snart mat ble tilgjengelig. Fostrene hadde prøvd å spare på hver eneste kalori gjennom å tilpasse sin metabolisme til mangelen på næring. Man kan si at de hadde fått et glimt fra utsiden som sa at dette er et farlig sted med stor mangel på mat.

Fostrene tilpasset seg og stilte seg inn på å spare på næringen. Men det som ventet der ute var ikke en verden med matmangel, derimot etterkrigstidens Vest-Europa, et sted med stor overflod av mat. Metabolismen ble helt enkelt feilinnstilt i forhold til den verden de faktisk kom til å møte.

Kan mors traumer overføres til fosteret?

Den 11. september 2001 krasjet to store Boeing fly inn i hvert sitt tårn i World Trade Center på Manhattan i New York. Nærmere 3 000 mennesker mistet livet. Dette skjedde en helt vanlig morgen. Folk var på vei til jobb, leverte sine barn på skolen og planla hva de skulle ha til middag. Da det første flyet fløy inn i bygningen, brøt det ut kaos. Ild, røyk og giftige gasser ble spredd over hele Manhattan. Tusenvis av mennesker befant seg i tårnene. Noen klarte å komme seg ut før bygningen kollapset, men mange tusen ble sperret inne.

Beregninger tyder på at det var et par hundre tusen mennesker tilstede i dette kaoset. Rundt 17 000 var gravide og mange av dem kom til å utvikle symptomer på posttraumatisk stress. Det betyr at et stort antall fostre ble eksponert for store mengder stresshormoner via sine mødre. Ett år etter katastrofen undersøkte forskere barna som hadde vært fostre i mors mage. Mange av dem utsondret unormale nivåer av hormonet kortisol, noe som tydet på en økt stressrespons. De hadde dermed blitt preget av sine mødres traumer, mens de fortsatt var i fosterlivet.

Nok en gang kan det se ut som at fostrene fikk et glimt fra utsiden som sa at «dette er et farlig sted som du må prøve å tilpasse deg». Å streve med posttraumatisk stress gjør livet ekstremt krevende, men å ha litt økt stressrespons, eller mild angst er ikke nødvendigvis bare negativt. Det kan tvert om gjøre oss mer skjerpet og våkne. Vi vet også at personer med angst reagerer raskere i en krise og er mindre utsatt for ulykker. Angst innebærer at kroppens overlevelsesinstinkter skrus på. I en farlig verden kan for eksempel økt årvåkenhet og rask reaksjonsevne være en fordel.

Vi er ikke bare født sånn, vi er også blitt sånn

Vi er alle interessert i å forstå hva som gjør oss til dem vi er. Mange av våre egenskaper har uten tvil en genetisk forklaring, men vi vet også mer og mer om hvordan miljøet påvirker oss, og at det miljøet vi blir eksponert for i mors liv kan få stor betydning for oss senere i livet. Vi får våre gener tildelt ved befruktningen, men miljøpåvirkninger kan gi varige endringer i hvordan disse genene påvirker egenskapene våre. Det vil si at dersom miljøet i livmoren er ekstremt ugjestmildt, kan det påvirke våre gener, slik at de slås av, eller på.

Å bli underernært i fosterlivet er et eksempel på slik miljømessig påvirkning, hvor barnets genetiske grunnlag omprogrammeres for å kunne overleve i et ikke-optimalt miljø. Dette prinsippet gjelder for de fleste arter på jorden: Hvis miljøet krever noe ekstremt av oss, kan vi tilpasse oss mye for å overleve. Vi innretter oss dermed etter forholdene.

At mors helse under svangerskapet har stor betydning for barnets fremtidige helse er i dag veldokumentert, og det er nok ingen gravid kvinne som kan unngå å høre om det: hos legen, på helsestasjonen, i avisen og på nettet. Spis det, ikke drikk det og ikke stress. Noen gravide opplever det som at de blir bombardert med råd og advarsler, hvilket kan føre til dårlig samvittighet og uro.

Det er allikevel ingen tvil om at mors helse er tett sammenkoblet med fosterets helse. Forskere vet i dag en god del om hvilke skader for eksempel røyking, alkohol, sult, eller miljøgifter kan påføre et foster. Det er også godt dokumentert at en mor som er betydelig overvektig eller undervektig, kan gi et miljø som kan øke risikoen for helseproblemer senere, mens et variert kosthold og en aktiv livsstil vil gjøre det motsatte.

Er vår helse programmert for alltid fra det øyeblikket vi fødes? Selv om kimen til mange sykdommer dannes allerede i fosterlivet, er det mye som kan formes og justeres også i ettertid. Det er faktisk aldri for sent å påvirke helsen i en positiv retning. Det er allikevel ikke tvil om at livet i mors mage påvirker oss i betydelig større grad enn vi tidligere har trodd.

Referanse:

1. Malin Eberhard-Gran og Siri Vangen Det gror i mor av Malin Eberhard-Gran | Cappelen Damm