De fleste jeg kjenner, hater å kle av seg og sette seg i stolen hos gynekologen (meg), eller fastlegen. Ifølge lederen i Livmorhalsprogrammet unngår tre av ti å utføre gynekologisk undersøkelse hvert femte år, slik de anbefaler. Og i disse dager, med Frosta-saken hengende i nyhetsbildet, er det kanskje litt ekstra ugreit å troppe opp til denne (ofte) forhatte undersøkelsen. 

Hva tenker gynekologen på?

Ett av de aller vanligste spørsmålene jeg får, er «må jeg ta av meg sokkene?». Et annet spørsmål som mange ringer kontoret vårt og lurer på, er om de kan komme til undersøkelse, selv om de har mensen? 

Svarene er enkle: Nei, du kan beholde sokkene på. Og ja, gynekologen tåler å se litt menstruasjonsblod. 

I tillegg til å være forsker, jobber jeg som gynekolog ved et legekontor på Kolbotn, der jeg ser pasienter i alderen 13 til 103 år. Jeg vil anslå at jeg har sett 50 eller 100 000 underliv. Kanskje flere! 

Jeg legger ikke merke til om, eller når du dusjet, om du har shavet, eller vokset, ei heller om det lukter spesielt, eller vondt. Det viktigste for meg er å lese ansiktet ditt og kroppsspråket ditt, når du kommer inn på kontoret, fordi det kan fortelle meg om og hvor mye du gruer deg.

Skal sant sies, gruer de aller fleste seg. Og enkelte har erfaringer som gjør at de er ekstra engstelige og urolige. Det kan være negative opplevelser knyttet en abort eller fødsel, en tidligere undersøkelse, eller overgrep. Noen har et ugreit forhold til kroppen sin, og hater å kle seg naken. 

Hva slags mennesker velger en slik jobb?

En kommentar jeg ofte får er «Jeg skjønner ikke hvordan du orker å ha denne jobben!». 

Jeg vil gjerne bruke litt tid på å forklare det, fordi jeg og mine kollegaer er veldig glad i jobben vår. Ja, den er litt spesiell, og ofte en «conversation stopper», når man er på fest. Men som lege får jeg treffe pasienter (flest kvinner) i alle livets aldre og faser, og ofte i viktige øyeblikk i livene deres, som for eksempel svangerskap og fødsler, pubertet og overgangsalder. 

Jeg får holde på med hormoner, infeksjoner og hudlidelser, og forebygge, oppdage og behandle kreft, for å nevne noe. 

Det er også mange som forteller om livene sine, om kjærester, kjærlighetssorg, ensomhet, ekteskap, tenåringsbarn, plager med vekt og kroppsbilde, sykdom og arbeidsuførhet, forhold til familiemedlemmer eller kollegaer; så kvinnehelse er for meg mye mer enn bare å «sitte mellom bena» til pasientene! 

Forberedelser til undersøkelsen

Slik jeg ser det er en stor del av min jobb å få pasientene til å føle at de har kontroll på situasjonen, og å minne dem på at dette er frivillig. For pasienter som aldri har vært hos gynekolog før, forklarer jeg trinnvis hva vi skal gjøre, og viser frem instrumentene jeg bruker. Som egentlig er nokså enkelt: 

Tre stegs undersøkelse

Første steg består i å se på underlivet. Først utvendig på huden i vulva og videre på skjeden og livmorhalsen. Og fordi skjeden er lukket, bruker vi et såkalt spekulum (et ufortjent fryktet instrument), hvis egentlige formål er å skille skjedeveggene. 

Spekulum finnes i ulike størrelser, og er laget av plast, eller metall. Men det bråker og det rasler, og vi bruker en skrue (for å holde det åpent) som lager et lite «knepp» og som gjør at man blir redd for at det skal både stikke og klype. 

Det kan være kaldt og ubehagelig å få på plass, men det verken stikker, eller klyper. Fordelen med metallinstrumenter er at de er mer miljøvennlige, fordi vi steriliserer de og bruker de om igjen. Mange har også skuffevarmere, som gjør at metallet ikke er så kaldt, og vi prøver alltid å bruke de minste størrelsene. 

Vi inspiserer huden og slimhinnene, og ser etter infeksjon, sår, eller hudlidelser, og vi ser også på utfloden. Samtidig tar vi ofte en prøve fra livmorhalsen, både «kreftprøven», eller HPV-testen som den kalles, og eventuelle andre prøver, som for eksempel klamydia og gonore. 

Når sant skal sies, er det ofte slik at det som er litt vondt i løpet av den gynekologiske undersøkelsen er å ta prøven fra livmorhalsen. Det er her alle smertefibrene sitter, og det er kanskje derfor det er smertefullt å føde også (da utvider livmorhalsen seg)? 

Steg 2 - å kjenne

Dernest er det å kjenne. Det gjør legen ved å undersøke med to fingre inn i skjeden og den andre hånden på magen. Dette er for å sjekke smerter (hvis man har det) og smertens lokalisasjon. Vi ønsker også å vurdere størrelse, leie og bevegelighet på livmoren. Det er relevant ved graviditet, eller dersom man mistenker muskelknuter på livmoren. Man kan også undersøke eggstokkene ved denne to-hånds undersøkelsen, om disse er vonde og om det er cyster på dem. Vi sjekker også om det er andre områder i bekkenet som er ømme, eller vonde. 

Steg 3 - ultralyd

Til slutt gjør vi ofte en ultralyd for å avbilde eggstokker og livmor. Det gjør vi med det vi kaller «innvendig» ultralyd, som er en lang stav med ultralyd i enden (vi kaller det en probe) som føres inn i skjeden. 

Når ultralydproben er på plass, gjør dette som oftest ikke vondt, og mange synes det kan være interessant å se på skjermen, der livmor og eggstokker avbildes. 

Man MÅ ikke alltid foreta en gynekologisk undersøkelse? 

De fleste lurer på om de faktisk må gjøre en gynekologisk undersøkelse, og nei, det er ikke alltid slik. Alle kvinner blir innkalt til å ta livmorhalsprøve fra de fyller 25. Denne prøven skal tas hvert femte år. Ellers kan det være grunn til å ta en undersøkelse, hvis man har uregelmessige blødninger, smerter, eller andre ubehag. 

Det kan være greit å presisere at, i motsetning til det mange tror, trenger man ikke å ta gynekologisk undersøkelse før oppstart med p-piller. 

Som gynekolog opplever jeg også at mange kvinner av og til ønsker en undersøkelse, for å se at alt er greit og normalt. Det er selvsagt også helt ok! 

«Åh, dette gruer jeg meg så til!» 

Kanskje du trenger litt råd, hva kan du gjøre selv? 

Hvis du gruer deg veldig, kan det være fint å fortelle fastlegen om dette, for da skriver hen det i henvisningen, som fører til at gynekologen du kommer til er ekstra oppmerksom. 

Selv om det er vanskelig, kan det være nyttig å fortelle legen, eller gynekologen at du gruer deg. Jeg synes ofte det er veldig nyttig at samtalen med pasienten starter med «åh, dette gruer jeg meg så til!». (Nei, jeg tar det aldri personlig.) 

Noen har med seg kjæresten eller en venninne, det kan også hjelpe. Og så er det selvsagt viktig å presisere at det hjelper hvis man klarer å slappe av, senke skuldrene og puste litt med magen underveis. Flere råd kan du finne på ung.no. 

Husk at i hvert fall vi gynekologer gjør dette hele dagen lang, og samtidig vet vi veldig godt at det kan oppleves svært ubehagelig. Jeg synes det kan være nyttig å spørre pasienten «Hva kan gjøres for å lette situasjonen?», og kanskje hvis jeg husker det etterpå, «Hvordan opplevde du denne undersøkelsen i dag?». 

Så da er det bare å ta på seg de fineste sokkene du har, og bestille time for å ta livmorhalsprøven. 

Velkommen skal du være! 

For mer informasjon: 

Ung.no har en fin oversikt over dette, hva du kan gjøre for å forberede deg, og annen informasjon, les mer i denne linken: 

https://ung.no/kropp/vulva-og-vagina/942_Hva_skjer_ved_gynekologisk_undersøkelse.html

Og her kan du lese mer om livmorhalsprøven og livmorhalsprogrammet: 

https://www.kreftregisteret.no/screening/livmorhalsprogrammet/