På fest eller i andre sosiale sammenhenger får man gjerne spørsmålet, mer eller mindre velartikulert; -Hva driver du med, a…?

Det er alltid like morsomt å kartlegge folks reaksjoner når man sier man er arkeolog. En reaksjon jeg har fått noen ganger, i lag med særlig høyt støynivå, er: -Økolog? Jaså? Jobber du med økologisk jordbruk, da?

Men uoffisiell statistikk viser at det er andre reaksjoner som er enda vanligere (her presentert i synkende popularitet):

1) Dinosaurer – gjerne øgler på Svalbard

2) -Arkeolog? Det ville jeg bli da jeg var liten!

3) Indiana Jones/Lara Croft/skattejakt

(De øglene på Svalbard begynner jeg forøvrig å bli mektig lei. Faktisk er det sånn at sist gang jeg ble spurt, kan jeg ha kommet til å ha spilt med og latt som om jeg hadde vært med på Jørn Hurums undersøkelser på Svalbard. Så Jørn, hvis du møter interesserte fans som har riv ruskende gale oppfatninger av hva dere har funnet og hvor gammelt det er: vel, det er bare så mange ganger man orker å forklare tilfeldige festdeltagere forskjellen på paleontologi og arkeologi.)

Mytene om Indiana Jones avskrev jeg vel i forrige blogpost.

Det som interesserer meg mest ved egen uoffisiell statistikk, er antallet mennesker, med allslags karrierer og interesser, som selv har hatt lyst til å studere arkeologi en gang i tiden. Mange ble nok for eksempel overrasket da tidligere PST-sjef Jørn Holme gikk fra hysj-jobb til Riksantikvar.
 

Fortiden fascinerer

Fascinasjonen for fortiden sitter i det hele tatt dypt i oss. Mange har et ønske om å følge slekten bakover, eller finne ut mer om hvordan mennesker levde i ens eget område for århundrer eller årtusener siden.

Det er noe med den mystiske og gåtefulle historien, hvor verden var organisert etter helt andre prinsipper, og andre makter og krefter hadde mye større plass enn i dagens kliniske og informasjonshypede samfunn.

Samtidig vil alle som jobber med fortiden, være seg legfolk, arkeologer eller historikere, raskt oppdage at en del moderne forestillinger om historien ikke stemmer. Middelalderen var antagelig i farger, selv om generasjoner av skoleelever har forestilt seg perioden grått på grått.

Fortiden var nok ikke så enkel som vi tenker oss, heller. Et mye brukt sitat i åpningen av arkeologiske avhandlinger og arbeider er av sosiologen Michael Mann:

“Societies are much messier than our theories of them” (Mann 1986:4)

Etter å ha åpnet verket med dette introduserende sitatet skriver man selvfølgelig en pen og pyntelig fremstilling av fortiden allikevel (jeg åpnet forøvrig også med dette sitatet i min egen masteroppgave).

Fortiden er noe annet enn nåtiden
Etter at man har begynt å jobbe med en periode, mister man altså endel romantiske eller inngrodde forestillinger. Man begynner å se fortiden – og dermed nåtiden – på en helt annen måte. Samtidig er en klassisk felle å prosjektere egen kultur og egne forestillinger på historiske perioder. –Sånn må det jo bare være, det er naturlig!, tenker man i begynnelsen.

Ikke etter noen år med komparative kulturstudier over tid og rom. Det er i det hele tatt ganske få ting jeg lenger tror er “naturlig” for mennesket – men mer om det i en senere bloggpost.

Den anderledesheten vi finner i fortiden, er også noe av det som er mest fascinerende for meg. Å jobbe med vikingtiden er å jobbe med med materielle (og skriftlige) rester etter mennesker som levde et helt annet liv og som trodde på helt andre ting enn det jeg gjør. Etter mitt syn handler arkeologi altså om å balansere våre egne fordommer og forforståelser (Gadamer 2010 [1960]) med den interessen og det slektskapet vi kan føle til mennesker i fortiden.

Menneskeofring og andre groteske ting
I doktorgradsprosjektet mitt, som man kan lese mer om til høyre på siden, skal jeg i tillegg til å bruke arkeologiske kilder også våge meg inn på historikernes territorium og bruke skriftlige kilder.

I en berømt arabisk reiseskildring, skrevet av den arabiske diplomaten ibn Fadlan i år 922, beskrives begravelsen av en vikinghøvding på tokt eller handelsreise i dagens Russland. Jeg skal komme tilbake til denne teksten ved en senere anledning; på dette tidspunktet holder det å fortelle at her beskrives både menneskeofring av og seksuelle overgrep mot en ung trellkvinne.

Det er ingen som kan bevise at kilden er sann, selvfølgelig, men blant arkeologer er den nøyaktige beskrivelsen av vikingtidens materielle kultur og gravskikk en pekepinn om at mye i teksten stemmer. Det finnes også noen arkeologiske kilder til menneskeofring i Skandinavia i jernalder.

Fortiden er altså noe helt annet enn nåtiden. Akkurat som vi opplever kulturvariasjon i vår egen samtid, har det vært en enorm kulturvariasjon også i fortiden. Etter min mening blir ikke denne anderledesheten alltid så godt kommunisert i fagformidlingen – så det skal jeg prøve å gjøre noe med i denne bloggen.

Og husk:

Archaeologists don’t dig dinosaurs!

Videre lesning:

Gadamer, Hans-Georg
2010 [1960] Sannhet og metode: grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Pax, Oslo.

ibn Fadlans reiseskildring Risala oversatt av James Montgomery: http://www.archeurope.com/index.php?page­the-risala-of-ibn-fadlan

Mann, M.
1986 A history of power from the beginning to A.D. 1760. The sources of social power 1. Cambridge University Press, Cambridge.

—
Les mer om øgler på Svalbard her på forskning.no:
http://www.forskning.no/svalbard/