Jah, da sitter jeg her. Det som begynte som en skjør drøm da jeg var en ung og blåøyd bachelorstudent, har blitt virkelighet. Jeg er (en fortsatt genetisk blåøyd, i alle fall) stipendiat på landets eldste og største universitet og skal, hvis alt går etter planen, bli doktor i arkeologi innen noen år fra dags dato. 

Jeg skal dermed (kremt) bidra med nye bragder i humaniora, ref. debatt her på forskning.no.
 

Dører til viten

Doktorgradsprosjektet mitt handler om fortiden – jeg er jo arkeolog – nærmere bestemt om vikingtid (ca.750/800-1050). Jeg skal forsøke å finne sammenhengen mellom samfunnsorganisering og arkitektur, om hvordan det fysiske rom speiles i det sosiale – og omvendt. 

Helt spesifikt skal jeg skrive om dører og inngangspartier i vikingtidens bosetninger. Hypotesen er at i vikingenes forestillingsverden har døren en spesiell symbolsk og rituell rolle. Forskningsmaterialet vil være arkeologisk materiale i form av utgravde vikingtidsbosetninger, men også gravmateriale – for eksempel er veldig mange kvinner i vikingtiden gravlagt med nøkler. I tillegg vil jeg bruke skriftlige kilder som omhandler perioden.

Ting skaper folk

Arkeologer er interessert i hvordan materiell kultur – ting, hus, gjenstander, våpen, klær, graver og så videre – reflekterer menneskene som eier og bruker dem. Pierre Bourdieu skriver i sitt berømte verk Distinksjonen at de herskende klasser (se for deg dagens rikinger og hipstere) bruker tillærte vaner, ord og utrykk, utseende og nettopp materiell kultur til å utrykke hvem de er og til å distingvere seg og skille seg ut fra den gemene hop. Resten av befolkningen vil ofte ta til seg disse praksisene for å forsøke å løfte sin sosiale posisjon, noe som fører til at eliten hele tiden må finne på nye distingverende uttryksformer (tenk Buffalo-sko på slutten av 90-tallet, eller sammensetningen av befolkningen som røyker fra 1950-tallet og fram til i dag).

De samme mekanismene har vært i bruk i fortiden også. Det betyr at ved å studere materiell kultur – ting – kan vi få glimt av hvordan fortidens menn og kvinner forsøkte å skille seg ut, hvem de ville være og hvem de ikke ville være. Men det er ikke bare distinksjon som avsløres i arkeologisk materiale. Tankesett, kjønnsrollemønster, religion, politikk og maktstrategi kan faktisk tolkes ut fra spor i jorden – selv om tolkningen på grunn av materialets natur ikke er direkte etterprøvbar (en gammel vits handler om at arkeologen er den eneste forskeren som regelrett destruerer sitt eget forskningsmateriale ved å grave det bort).

Noe av det mest spennende ved studiet av fortiden, er nettopp at fortiden er tapt for alltid. Vi kan ikke gjenskape den, og vi kan aldri finne en hundre prosents sannhet om tidligere samfunn. Men vi kan, ved gjennomsiktig og tydelig kommunisert teori- og metodebruk, forsøke å si noe om fortiden allikevel.

Hverken hatt eller pisk

Arkeologi som fagdisiplin handler nemlig ikke om skattejakt, eventyr og gull. (De fleste av oss ligner heller forøvrig heller ikke Indiana Jones eller Lara Croft når vi er ute i felt.) Arkeologi handler – i alle fall for meg – om å forsøke å nærme oss fortidens mennesker. Hva tenkte de? Hva følte de? Hva trodde de på? Hvordan organiserte de sine samfunn og sine liv?

Universitetet har generøst nok gitt meg et stipend slik at jeg kan sitte i tre år og forsøke å få på plass en bitteliten bit (men ikke en sannhet) i puslespillet om fortiden. Slik arbeider kanskje de aller fleste humanister. En bragd? Neppe. Men ligger det egentlig i humanioras natur?

Og hvordan begynner man å arbeide med et så stort prosjekt? Hvordan er hverdagen som stipendiat? Hva er egentlig greia med de dørene i vikingtidshusene? Og hva er det med fortiden som fascinerer så mange så voldsomt?

Dette og mer skal jeg blogge om her på forskning.no. Stay tuned.