Ett år inn i doktorgraden: Tips og triks for akademisk skriving
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det første året av min stipendiatperiode har fløyet avgårde fortere enn jeg trodde var mulig – jeg har presentert prosjektet mitt på konferanser, kjøpt, lånt og lest store mengder med forskningslitteratur, begynt å skrive i ulike sammenhenger, og generelt forsøkt å orientere meg i et nytt og tidvis nervepirrende landskap.
Hva har jeg så lært i løpet av det første året? Vel, faglig har jeg selvfølgelig lært en hel del, men jeg tror jeg har lært enda mer om skriveprosessen. Gjennom skolegang og studietid har jeg aldri behøvd å tenke på skrivingen, det gikk av seg selv og var ingen stor del av det jeg drev med, trodde jeg. For første gang har jeg dermed måttet innse: akademisk skriving er noe jeg må arbeide med — mye. Jeg har måttet innse at det akademiske språket mitt trenger omskriving etter omskriving, men I tillegg: at jeg kanskje har manglet det man kan kalle gode skrivevaner.
I motsetning til de ‘harde’ vitenskapene, som generelt har en mer striglet forskningsprosess: hypotese, datainnsamling, forsøk/eksperimentere, avkrefte/bekrefte, skrive; handler humanistisk forskning mye om å sitte og stirre i luften. Hvis noen skulle overvåke meg på kontoret, tror jeg de hadde blitt slått over hvor lite som skjer. Jeg ser ut gjennom vinduet, på pip-pipene som bor bak instituttet vårt, jeg leser litt i en bok, jeg tegner rare figurer i notatboken min, og så tenker jeg litt igjen.
Noen klarer å tenke ut hele argumentasjonen sin på denne måte, for så å skrive det ned – det klarer ikke jeg. Jeg må skrive for å tenke. Men så er det så lett å utsette den skrivingen, da, til et tidspunkt hvor det passer bedre, hvor jeg har mere tid, når inspirasjonen kommer til å strømme på og små sommerfugler kommer til å flagre innbydende rundt PC-skjermen – og så utsetter man.
Jeg har derfor blitt nødt til å lære meg endel teknikker for skriving og konsentrasjon, som er overførbare til andre typer tekstproduksjon, og som kanskje kan være nyttig for andre som jobber med tekst på en eller annen måte.
Skriv hver dag. Uansett om det er et kvarter eller et par timer, sett av en bestemt tid og skriv noe. Ikke tenk på kvalitet eller formuleringsevne i første omgang, ikke sensurer deg selv eller heng deg opp i referanser – men skriv. Noen velger å varme opp med såkalt friskriving: nedskriving av strøtanker eller tilfeldige emner, kun for å få i gang skrivemuskulaturen. Finn ut hva som passer for deg. Etterhvert kan du bruke denne tiden til å få skrevet ting du virkelig skal.
Ha et fristed du kan skrive ned ideer, en forskningsjournal. Noen bruker datamaskin eller notatverktøy på mobil eller iPad til dette: jeg har en notatbok som jeg alltid har med meg. I notatboken min er det ingen selvsensur; ingen ideer, tanker eller spørsmål er for dumme, spekulative eller rare til å skrives ned. De som driver med eksperimenter eller feltarbeid fører gjerne en detaljert forskningsdagbok; min bok er et sted for alt fra referanser som må søkes opp til skisser, tegninger og konsepter som kan bli sentrale i avhandlingen. Jeg lager også tankekart og lignende i notatboken. Jeg har en langsiktig plan om å scanne notatbøkene og gjøre dem søkbare (kan gjøres f.eks. gjennom EverNote) — men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har kommet så langt ennå.
Jeg har også lært at internett ikke er min venn. Slå av nettilgangen, det øker effektiviteten med mange prosent. Nå tenker jeg ikke først og fremst på facebook og Aftenposten, men like mye på å søke etter artikler og på Google. Ta heller hyppige pauser hvor du belønner deg selv med nettsurfing. Ha en skriveblokk ved siden av dataen der du kan skrive en huskeliste over referanser som må sjekkes eller artikler som må kopieres, slik at du kan gjøre det senere. Og angående epost; hvis noen virkelig MÅ ha tak i deg og det ikke kan vente, så ringer de.
Det er viktig å ha et mål for dagen. Tre års stipendiatperiode er ingenting. Mer enn et år har gått, mens min indre kalender henger fast et sted i månedsskiftet august/september i fjor. De dagene jeg har et klart mål å jobbe mot, er jeg derimot mye mer effektiv. Jeg forsøker å ha et planleggingsmøte med meg selv i begynnelsen av hver uke (ja, man blir litt smårar av å jobbe alene hele tiden), hvor jeg skriver ned ukesmålene mine, og oppdaterer måneds- og halvårsplan.
Det er utrolig hva man kan få gjort på 25 min. Pomodoro-teknikken er oppkalt etter de store, røde tomatformede kjøkkentimere, de tikkende klokkene du setter på for ta tiden på eggekokingen. Ideen bak pomodoro-teknikken er å sette på en timer på 25 min og jobbe konsentrert mens den står på. I den tiden er det ikke lov til å svare på epost, ta telefonen, lese nettaviser eller jobbe med andre ting: den tiden bruker man til å skrive. Går det trått, er det mye enklere å se på timeren “18 minutter igjen…” enn å ha en udefinert periode med tid. Du kan bruke mobilen, en ordentlig timer, eller laste ned en pomodoro-app fra nettet.
En siste teknikk jeg har fått mye ut av er det som på engelsk kalles en reverse outline — la oss kalle det en baklengs disposisjon. I stedet for å sette seg ned å på forhånd for å disponere teksten (det anbefales forøvrig), kan man her se hva man faktisk har gjort. Når du har skrevet førsteutkastet til en tekst; det være seg et avhandlingskapittel, en vitenskapelig artikkel eller noe helt annet, skriv ut teksten på papir. Sett deg ned med utkastet og en penn og, ved hvert avsnitt i teksten, skriv en setning eller to om hva poenget med avsnittet er. Noen liker å skrive disse setningene på post it-lapper og henge dem opp på veggen, hvor de kan flyttes rundt. Slik får du en visuell oversikt over oppbygningen av egen argumentasjon, som ofte endrer seg i løpet av skrivingen. Du kan se om argumentene eller temaene henger på greip, eller om de burde bytte plass. Har du hele avsnitt som ikke henger sammen med noe annet, ikke bygger på noe eller peker fremover? Vurder om disse kan slettes.
Jeg håper andre der ute kan ha noe nytte av disse teknikkene. Har du et godt skrive- eller konsentrasjonstips? Del det gjerne i kommentarfeltet under!
Videre lesning:
Silvia, Paul J. (2007) How to write a lot
Boice, Robert (1990) Professors as writers: A self-help guide to productive writing