En bivirkning av å jobbe intenst med et prosjekt over lengre tid er at man blir nokså one track-minded, nesten som en konspirasjonsteoretiker. For tiden føler jeg meg litt som hovedpersonen i ‘A beautiful mind’, som i sin psykose har et skur ute i hagen hvor han henger opp avisartikler og tekster, og med røde tråder viser hvordan alt henger sammen. Jeg sitter på kontoret mitt og blar i ulike kilder, utgravningsrapporter, funnkataloger, vitenskapelige artikler og eddadikt når jeg plutselig får fantastiske åpenbaringer om hvordan dette kan være del av en større idé – puslespillbrikkene passer sammen!

Slike gylne øyeblikk er verdt å ta vare på – de sjeldne gangene man plutselig når en ny innsikt og føler at man sprenger seg gjennom etablerte murer, eller klarer å snu satte problemstillinger og hypoteser på hodet. Mesteparten av hverdagen går nemlig med til å haste frem og tilbake til biblioteket, betale purregebyr til det samme biblioteket, banne og sverte over printere og kopimaskiner, og drikke usannsynlige mengder kaffe.

Ved siden av jobben som stipendiat i arkeologi er jeg svært glad i og ganske opptatt av litteratur. Og da jeg nylig leste den japanske forfatteren Haruki Murakamis nyeste verk 1Q84, hadde jeg et slikt strålende øyeblikk av ny innsikt: for var det ikke noen tankemessige paralleller mellom 1Q84 og de sosiale fenomenene jeg skriver om i vikingtiden?

Romlig organisering
Som nevnt tidligere er jeg opptatt av romlighet, av hvordan det fysiske og sosiale rom henger sammen. De fleste av oss tenker ikke noe videre over det i det daglige, men mennesket kategoriserer, opplever og produserer rom hele tiden. Vi skaper oss ulike soner for ulike handlinger: ren og skitten sone av oppvaskbenken, bunke med ubetalte og betalte regninger på arbeidspulten, enden av sofaen som bare brukes til å lese i, den samme strandplassen år etter år. Noen romlige inndelinger er basert på kjønn, noen på alder, noen på yrke, noen på helt andre, og kanskje ureflekterte, premisser. Noe kaller vi ”det offentlige rom”, det er både det fysiske rommet som skal tilhøre alle; fortauet, parken, marka, og det er en sosial arena; et rom for kommunikasjon, ytringsfrihet og religionsfrihet, i hvert fall ideelt sett. De sosiale oppfatningene vi har av rommet preger også handlingene våre der: det er unaturlig for mange av oss å gå på do midt i storgata. Men overskridelser av romlige normer skjer, for eksempel i forbindelse med rus, sykdom, eller spesielle sosiale omstendigheter. Noen ønsker bevisst å bryte romlige normer som en protest mot samfunnsstrukturene som ligger bak, for eksempel kvinner som av prinsipp går på herretoalettet.

I doktorgradsprosjektet mitt skal jeg se på romlig organisering i yngre jernalder, spesielt på langhus fra perioden (sånn ca. 600-1050). Frem til denne perioden var bolighusene i høy grad standardiserte. Det betyr at store deler av befolkningen levde livene sine i tilnærmet like romlige omgivelser. De hadde “arbeidet sitt” på gården, de ble født, levde, giftet seg og ble gravlagt ved et langhus. De store arkitektoniske variasjonene vi har i dag (i seg selv et resultat av komplekse sosiale systemer) som at noen bor i hus, noen i leilighet, at vi har gammel trehusbebyggelse og moderne skyskrapere et steinkast fra hverandre, var mye, mye mindre i yngre jernalder. Stort sett bodde alle i samme type hus og med samme type romlige organisering. (Det skjer antagelig en endring av husene i løpet av vikingtiden, men det ser vi bort fra akkurat nå.)

Akkurat som våre komplekse romlige uttrykk sier en del om vårt samfunn, sier vikingenes standardiserte romlige organisering mye om deres samfunn. Langhuset var, tror mange av oss som jobber med vikingtid, et slags mentalt senter i verden (for kritisk diskusjon, se for eksempel Brink 2004). Gården, med sine innhegninger og sin innmark, ble sett på som ordnet, trygg og dominert av menneskene; mens det som lå utenfor, de dype skogene, fjellene, kanskje også havet, ble sett på som farlig, vilt og en del av kaos-verden. Ukjente og kraftfulle makter rådde i verden utenfor, men der lå også potensiale i form av råstoffer, reiser, handelsmuligheter og plyndringstokter.

En av de romlige grensene mellom disse to verdene, er døren – og jeg jobber spesielt med symbolikken rundt dører og inngangspartier. Jeg mener nemlig at døren i vikingtiden, akkurat som i dag, kunne være noe mer enn bare en dør; kunne bli sett på som en portal til andre verdener og virkeligheter.

Rom som passasjer til andre verdener
Og nå kan jeg endelig plukke opp Murakamis 1Q84 igjen: for de som har lest litt Murakami vet at han flere steder er opptatt av romlighet, ”rom som ikke finnes”, og rom som fungerer som portaler inn i parallelle eller andre virkeligheter. I 1Q84 går en av hovedpersonene, Aomame, ned en nødrampe fra motorveien for å unnslippe stillestående kø og rekke en viktig jobb. Gjennom den handlingen (som også inneholder elementer av romlig overskridelse, bilister i køen stirrer på henne mens hun går langs motorveien, hun må løfte opp skjørtet sitt for å klatre over sperringene) transporteres Aomame fra Tokyo, 1984 til en parallell virkelighet hun skal kalle 1Q84. Også i Murakamis ’Dans dans dans’ er det et dagligdags rom, en hotellheis, som transporterer den navnløse hovedpersonen inn i en parallell virkelighet. Et viktig litterært element hos Murakami er altså rom som finnes utenfor et hverdagslig her-og-nå, og som har kvaliteter som gjør at personer som oppsøker rommet både blir sluset inn i en annen virkelighet.

Litt på samme måte tror jeg menneskene i fortiden kan ha hatt det; at verdenene utenfor den daglige var svært nærme, og de døde forfedrene, alvene, vettene og alle andre krefter eksisterte i et romlig-temporalt univers like utenfor eller sammenblandet med det hverdagslige. Visse steder eller handlinger/ritualer gjorde at man kom nærmere de andre verdenene, at sløret mellom de ulike verdene ble løftet. Kanskje var dørterskelen et av de stedene?

(Som et apropos er det slik mange i dagens sekulære samfunn fortsatt oppfatter kirkerommet som et sakralt rom hvor man er nærmere gud, dvs. de usynlige maktene i verden. Kirkerommet regner vi fortsatt som så annerledes og hellig at kirkeasylanter ikke blir hentet ut derfra med makt.)

Med dette prøver jeg altså ikke å si at det er et nært kulturelt slektskap mellom et fiktivt Japan på 80-tallet og yngre jernalder i Skandinavia; dette er ikke en sak av typen ”Vikingene dro på tokt i Asia!”. Men det er et eksempel på at romlige konstruksjoner betyr noe for oss mennesker, at noen rom oppfattes som transitive – og at det selv i dag gir mening å utforske dette litterært.

Eller kanskje er det bare et tegn på at jeg har blitt totalt ensporet…?
 

Videre lesning:

Brink, Stefan
2004 Mytologiska rum och eskatologiska föreställningar i det vikingtida Norden. I Ordning mot kaos. Studier i nordisk förkristen religion, redigert av A. Andrén, K. Jennbert og C. Raudvere. Nordic Academic Press. Lund.

Murakami, Haruki
2005 Dans dans dans. Pax, Oslo.
2011 1Q84. Pax, Oslo.