Av Birger Svihus, professor i ernæring, NMBU

Kampen mot bilringene

Kampen for nok og tilstrekkelig næringsrik mat har vært dominerende gjennom hele menneskehetens historie. I vestlige land har vi i løpet av de siste 50 år til den grad lykkes med dette, at problemstillingen ironisk nok er snudd på hodet.

Siden nærmere 60 prosent av den voksne norske befolkningen nå har større bilringer, fleskelår og dobbelthaker enn godt er, er nemlig hovedutfordringen å unngå at vi får i oss for mye av all den deilige og billige maten som omgir oss hvor vi enn snur og vender oss.

Bare de siste 20 år har gjennomsnittsnordmannen fått seks kilo mer dissende fett å bære på. Som om ikke denne tungtveiende grunnen til å få bukt med overspisingen skulle være nok, bidrar energioverskuddet i tillegg til både diabetes og hjerte- og karsykdommer.

Ut med matfettet!

I all hovedsak er det fettet og karbohydratene stivelse og sukker som bidrar med energien i kosten. Nærmere 90 prosent av den fetende energien kommer fra disse næringsstoffene. Til tross for at karbohydratene er en viktigere kilde til fetende energi enn fettet, har nettopp fettet de siste nærmere 50 årene blitt utpekt som hovedsynderen.

Det ensidige fokuset på at fett- og ikke karbohydratinntaket skulle ned skyldes ikke minst at en oppfatning om at karbohydratene ikke bidro til fedme bredte seg som en smultbrann i ernæringsmiljøet på 70- og 80-tallet.

Noen svenske celleforsøk tydet på at karbohydrater ikke kunne omdannes til fett i leveren slik læreboka tilsa, 1 og dette ble bekreftet i senere humanforsøk 2,3. I tillegg ble det fremsatt en hypotese om at mat med høyt karbohydratinnhold hadde appetittregulerende effekt, mens fettrik kost ikke senket appetitten 4, og denne teorien ble like entusiastisk omfavnet av fagmiljøet. Endelig hadde man funnet løsningen på fedmeproblemet.

Matindustrien fulgte lydig opp og produserte lavfettprodukter på løpende bånd. Til og med grisen, dette symbolet på fet bedagelighet, ble satt på en så effektiv slankekur at man nå måtte tilsette fett om baconet ikke skulle svi seg i panna. Karbohydratene derimot fikk være i fred. I en periode ble til og med sukkeret ufarliggjort. Siden karbohydrater var så mettende og ikke kunne omdannes til fett, kunne jo umulig sukkeret bidra til fedme 5. Og sukkerindustrien slikket seg om munnen. Selv i Norge ble denne nye kunnskapen på 90-tallet annonsert på hver eneste sukkerpakke. 

Eller var det karbohydratene?

Men den faglige harmonien varte ikke lenge. Fedmeproblemet vokste med uforminsket styrke, og flere og flere begynte å stille spørsmål ved om karbohydratene egentlig var så uskyldige. Nye data og nye tolkninger av eksisterende data viste at karbohydrater likevel kunne omdannes til fett i nærmest ubegrensede mengder 6, og at hypotesen om at karbohydrater var spesielt mettende ikke stemte 7. Karbohydratene kunne altså likevel bidra til fedme 8,9, og påstanden om at sukkeret ikke var fetende ble i det stille fjernet fra sukkerpakkene.

Vi er altså midt inne i et paradigmeskifte i humanernæringen, en brytningstid der kostholdsråd basert på hypoteser som viste seg å være feil, skal endres. Dette vil alltid være en smertefull prosess, ikke minst for dem som har lagt hele sin faglige prestisje i å fremme råd som viser seg å være basert på faglige feilslutninger.

Av denne grunn er det fremdeles motvilje mot å fullt ut akseptere at også karbohydratene bidrar til fedme, hjerte- og karsykdommer og diabetes 2. For de to førstnevnte helseproblemene er omdannelsen av karbohydrater til fett i leveren sentralt. Denne såkalte de novo lipogenesen resulterer nemlig i en høy produksjon av palmitinsyre, som er regnet for å gi spesielt stor risiko for hjerte- og karsykdommer.

Nettopp på grunn av dette endrede synet på karbohydrater inviterer Norges miljø- og biovitenskapelige universitet til seminar den 10. juni for å diskutere dette livsviktige temaet. Det handler tross alt om helsen til halve Norges befolkning.

Referanser

1. Björntorp og Sjöström (1978) Carbohydrate storage in man: Speculation and some quantitative considerations. Metabolism 27, 1853-1865.

2. Acheson med flere (1984) Nutritional influences on lipogenesis and thermogenesis after a carbohydrate meal. American Journal of Physiology 246, E62-E70.

3. Schwarz med flere (1995) Short-term alteration in carbohydrate energy intake in humans. Journal of Clinical Investigation 96, 2735-2743.

4. Flatt (1987) The difference in the storage capacities for carbohydrate and for fat, and its implications in the regulation of body weight. Annals of the New York Academy of Sciences 499, 104-123.

5. Hill og Prentice (1995) Sugar and body weight regulation. American Journal of Clinical Nutrition 62, 264S-274S.

6. Acheson med flere (1988) Glycogen storage capacity and de novo lipogenesis during massive carbohydrate overfeeding in man. American Journal of Clinical Nutrition 48, 240-247.

7. Stubbs med flere (2001) Carbohydrates, Appetite and Feeding Behavior in Humans. Journal of Nutrition 131, 2775S-2781S.

8. Schutz (2004) Dietary fat, lipogenesis and energy balance. Physiology and Behavior 83, 557-564.

9. Acheson (2010) Carbohydrate for weight and metabolic control: Where do we stand? Nutrition 26, 141-145.