Av Birger Svihus, professor i ernæring, NMBU

Husdyr og oppdrettsfisk gir stort klimagassutslipp og er i stor grad fôret på ingredienser som kunne ha vært brukt til mat direkte. I Norge brukes for eksempel alt bygget vi produserer til dyrefôr. En stor andel av havren og hveten lider samme skjebne. De inngår som hovedingredienser i det kraftfôret som er så viktig for den høye produksjonen til moderne husdyr. Mens husdyrene totalt bidrar med rundt en tredjedel av energien i norsk kosthold, ville kornet som brukes til å fôre disse husdyrene alene kunne dekket hele energibehovet til den norske befolkningen. Dette til tross for at kornet bare utgjør rundt to tredjedeler av kraftfôret, og at over halvparten av fôret til drøvtyggere er gress fra beiter og dyrket mark. Vi må aldri glemme at plantene gjennom sin fotosyntese er kilden til all maten vi spiser. Når plantenæringsstoffene må gjennom dyrene før de blir spist av oss, reduserer dette effektiviteten i matproduksjonen. Som en tommelfingerregel tapes 80 til 90 prosent av energien og proteinet ved omsetning i husdyrene.

Kurap til besvær

Ettersom moderne husdyrproduksjon i stor grad er basert på bruk av korn og andre råvarer som vi kunne ha spist direkte, er det ingen tvil om at en reduksjon av forbruket av oppdrettsfisk, egg, melk og kjøtt i den rike del av verden ville ha vært et effektivt tiltak til mer matproduksjon og mindre klimaskadelige gasser. Husdyrholdet står imidlertid for en stor del av verdiskapningen i landbruket. I Norge kommer for eksempel nærmere tre fjerdedeler av inntektene i landbruket fra husdyrhold.1 En redusert husdyrproduksjon vil dermed kunne ha negative konsekvenser for økonomien i landbruket. Dette kan forklare den påfallende mangelen på entusiasme innen landbruket for et vegetabilsk basert kosthold. Det er imidlertid ikke sikkert det vil se så svart ut for husdyrproduksjonen som mange frykter. Ikke minst de husdyrene som kan utnytte råvarer vi ikke kan spise vil faktisk kunne oppleve en renessanse. Drøvtyggerne er stort sett de eneste husdyrene som kan utnytte gress og annet grovfôr, og vil derfor være nødvendige for å kunne utnytte nye råvarer som vannplanter og hydrolysert treverk. I tillegg vil lønnsomheten i å bruke beitearealer kunne øke, med bedre utnyttelse av naturressurser og mindre gjengroing av kulturlandskapet som resultat. Vi må ikke glemme at store landarealer, ikke minst i ugjestmilde strøk som her i det kalde nord, er lite egnet til annet enn gressproduksjon. 

Fra søppel til skinke

Heller ikke for enmagede dyr som svin og fjørfe vil det se helt svart ut. Det er riktig at disse dyrene i prinsippet må ha samme type mat som vi for å vokse og produsere mat, men husdyrenes betydning som konsumenter av råvarer som vi av forskjellige grunner ikke vil spise, vil kunne øke. Denne funksjonen til selv de enmagede husdyrene, bør ikke undervurderes. Allerede i dag utgjør forskjellige avfallsstoffer fra annen industri, først og fremst fra matindustri, bioetanolindustri og bomullsproduksjon, en betydelig del av kraftfôret. Snaut en tredjedel av kraftfôret var slike biprodukter i 2002,2 inkludert 129 millioner tonn av det kliet som er et resultat av at vi foretrekker siktet mel fremfor sammalt mel. Det vil høyst sannsynlig bli flere av disse som følge av den teknologiske utviklingen, der insekter, fytoplankton og hydrolysert tremasse for eksempel vil være vanskelig å inkludere i kostholdet, mens husdyrene vil hogge innpå med sedvanlig god appetitt, som de sanne alteterne de er. Husdyrindustrien har altså en viktig rolle å spille i å omdanne potensielle avfallstoffer til mat. I Nederland er det for eksempel beregnet at rundt 40 prosent av alt industriavfall omdannes til mat ved å bli brukt i husdyrfôret.3

Det kan også tenkes at det i fremtiden vil bli mer aksept for å bruke slakteriavfall og matavfall i husdyrfôret. Disse har i stor grad blitt forbudt som følge av at hygiene- og sykdomsrestriksjonene i mange tilfeller er blitt like strenge for husdyra som for mennesker, med det resultat at husdyrene ikke har kunnet utfylle sin opprinnelige rolle som foredlere av ressurser som ikke kan brukes som menneskemat direkte. Slakteriavfall var inntil år 2000 en svært verdifull mineral- og proteinkilde i husdyrfôret, men ble forbudt som følge av at utbrudd av kugalskap i Storbritannia førte til den politikergalskapen det er å totalforby slik bruk av slakteriavfall. Forbudet ble begrunnet med at slakteriavfall fra ku kunne smitte andre kyr, som så kunne smitte mennesker slik at de fikk den dødelige Creutzfeldt-Jakobs sykdom. I et hysterianfall av overforsiktighet ble slakteavfallet like godt forbudt brukt til alle matdyr, selv om smitte i verste fall kun var et problem hos storfe. Med andre ord et typisk eksempel på hvor galt det kan gå når politikere ikke i tilstrekkelig grad skjønner balansen mellom kostnad og nytte i politiske beslutninger. Den nederlandske forskeren Emiel Elferink har beregnet at som følge av forbudet har 16 millioner tonn slakteriavfall i form av kjøttbeinmel produsert årlig i Europa gått fra å være en ressurs til å bli et kostbart avfallsproblem.3 Dette høyverdige fôret har måttet bli erstattet med 23 millioner tonn soyabønner importert fra andre kontinenter. Som følge av 177 døde briter, der det ikke engang er sikkert at bruken av kjøttbeinmel var årsaken til sykdomstilfellene, har altså europeiske politiske beslutninger til nå resultert i nærmere 250 millioner tonn ekstra industriavfall og behov for nærmere 350 millioner tonn mer importerte soyabønner. Det er i så måte interessant at USA, som i likhet med Storbritannia har både kugalskap og Creutzfeldt-Jakobs sykdom, aldri har forbudt bruk av kjøttbeinmel til husdyr, uten at verken kugalskap eller menneskelig galskap har blitt et større problem enn det allerede er.

Husdyrenes viktige rolle

Generelt er avfall fra matprosesseringen relativt godt utnyttet som fôr så langt myndighetene tillater det, som følge av konsentrert produksjon, gode hygienerutiner og standardiserte avfallsprodukter. Men av de 300 kiloene mat per person som kastes i vestlige land per år, skjer rundt en tredjedel hjemme hos forbrukeren.4 Kasting skjer også på butikkleddet, men i betydelig mindre grad. Som følge av en cocktail av strenge hygienekrav, lav pris på alternative fôrvarer, høye krav til næringsinnhold i fôret som følge av høy produksjon og dyreetiske krav, samt høye lønnskostnader, blir dette matavfallet i liten grad brukt som husdyrfôr per i dag. Om kornprisene øker kan det tenkes at dette vil endre seg, i hvert fall om matsikkerhet settes høyere på agendaen, og vi tillater oss en mer variabel husdyrproduksjon med noe større hygienisk usikkerhet. Om de 100 kiloene med matavfall hver person kaster hjemme hvert år kunne blitt brukt til matproduksjon i stedet for å bli et avfallsproblem, kunne vi sannsynligvis ha dekket vårt behov for eksempel for svinekjøtt på denne måten.

Husdyrene vil altså fremdeles være svært viktige i den globale matproduksjonen, ja faktisk vil husdyrene til og med kunne bli viktigere i fremtiden enn nå. Vi må bare slutte å gi dem den maten den sultende inderen og afrikaneren skulle ha fått. Vi må simpelthen finne tilbake til den rollen husdyrene opprinnelig hadde, som omdannere av ikke-mat til mat.

(innlegget er et revidert utdrag fra boken «Spiselig – en fortelling om maten og mennesket»)

Referanser

1Knutsen (2014) Utsyn over norsk landbruk. Tilstand og utviklingstrekk. Rapport fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF).

2FAO rapport (2006) Livestock’s Long Shadow: Environmental issues and options. http://www.fao.org/docrep/010/a0701e/a0701e00.HTM

3Elferink mfl. (2008) Feeding livestock food residue and the consequences for the environmental impact of meat. Journal of Cleaner Production 16, 1227–1233.

4Gustavsson mfl. (2011) Global food losses and food waste: Extent, causes and prevention. FAO report.