Kari Olli Helgesen, postdoktor, Institutt for mattrygghet og infeksjonsbiologi, NMBU

For 10 år siden hadde lakselus begrenset innflytelse på avgjørelsene som ble tatt i norsk oppdrettsnæring. Ble det for mange av dem, måtte oppdretterne behandle fisken med et avlusningsmiddel. Og det var det hele. I dag bestemmer lakselus over store deler av drifta.

Resistens mot avlusningsmidler ble først rapportert på begynnelsen av 90-tallet. I år har Mattilsynet fått i oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet å utarbeide en handlingsplan mot resistens for lakselusmidler. Fristen er juli 2016.

Hvordan kom vi egentlig hit vi er i dag?

Medikamentell avlusing har vært hovedstrategien for å kontrollere lusetallet siden oppdrettsnæringas barndom. Vi vet at de mest resistente lusene overlever hver behandling. Siden det i dag finnes resistente lakselus langs hele norskekysten, kan man si at strategien for lakseluskontroll også effektivt har selektert fram resistente lus. Det finnes kun lakselusmidler fra fem ulike kjemikalieklasser tilgjengelig for avlusning i dag. Det siste av disse midlene kom på markedet for 16 år siden.

Resistente lus er et problem for oppdrettsfisken, fordi behandlingene blir tøffere og gir høyere dødelighet. Oppdretterens økonomi lider også når lusa blir mer resistent, fordi alternativene til kjemisk avlusning er dyrere. I tillegg må lusebehandlingen ofte gjentas fordi den første behandlingen hadde dårlig effekt, og det fører til en økt belastning for miljøet. Så lusa har flyttet seg sakte, men sikkert oppover styrebordet, og har i dag inntatt direktørstolen hos mange oppdrettere. Det betyr at den bestemmer det meste gjennom fiskens liv; fra når smolt som skal settes ut til når fisken skal slaktes.

På tross av de problemene som resistens skaper, er det få som stiller det åpenbare spørsmålet: Hva kan vi gjøre med resistens? Og selv om formålet i den første paragrafen i forskrift om lakselusbekjempelse er å «redusere og bekjempe resistensutvikling hos lakselus», drukner dette målet hos både myndighetene og næringa til fordel for paragrafens andre formål om å «redusere forekomsten av lakselus». Men ved å bare tenke på lusetall og ikke samtidig tenke på resistens, beveger vi oss stadig nærmere en verden der ingen kjemiske lakselusmidler virker.

Så hva kan gjøres for å begrense resistensutviklinga?

Vi blir aldri helt kvitt resistente lakselus. Det eneste som kan bedre en resistenssituasjon er dersom fisken smittes av lus som har færre resistensgener enn de lusene den for øyeblikket er smittet med. I dag er det nøyaktig samme maksgrenser for lus som gjelder, uansett om du har fullt ut sensitive eller resistente parasitter på fisken din. Dermed er det ikke lett å styre smitten, slik at fisken blir smittet med mindre resistente lus. 

Å la resistens følge med som nissen på lasset når laks behandles mot lakselus, har vist seg å gi en svært uheldig utvikling. Skal man bekjempe resistens krever det en egen plan, og tiltak mot resistens krever en egen evaluering. 

Det viktigste tiltaket for å begrense resistensutviklinga er å redusere antallet medikamentelle behandlinger.  Dette kan oppnås hvis en hindrer luselarvene fra å feste seg på fisken. Det kan gjøres ved å separere fisk og lus ved å feste planktonduk som skjørt rundt merda, eller ved å holde fisken på dypt vann ved hjelp av en tubenot.

Driftsmessige tiltak som at en hel region brakklegger produksjonen gjør at antallet luselarver som møter smolten når den settes ut, er begrenset.

Avlusning uten medikamenter sikrer at forekomsten av legemiddelresistens ikke øker. Denne typen avlusning bør være kontinuerlig, som ved bruk av rensefisk som spiser lus av fisken eller ved bruk av laser som skyter lus mens den sitter fast på fisken. I tillegg er det mulig å punktavluse ved bruk av ferskvann, oppvarmet sjøvann og ved å spyle av lusa.

Å hindre at resistens spres til nye områder er også viktig om en vil begrense resistensutviklinga. En drift som baserer seg på å frakte slaktefisk over lange avstander og deretter sette dem ut i åpne ventemerder ved siden av slakteriet, er ikke heldig med tanke på resistens. Slaktefisken har ofte den mest resistente lusa, fordi den har vært gjennom flest seleksjonsrunder med legemidler.

Resistente parasitter er ikke bare oppdrettsnæringas problem. For svært mange av de parasittene som bekjempes med kjemikalier, finnes det i dag resistensproblemer. Dette gjelder alt fra malariamygg til innvollsormer hos sau til potetparasitter. Mye kunnskap om hvordan resistens oppstår, øker i omfang og kontrolleres, er kjent fra disse artene. Kanskje er noe av denne kunnskapen omsettbar til norske lakselus.

Legemiddelresistens har satt lusa i direktørstolen i norske oppdrettsselskaper. Likevel har ikke reduksjon av resistens vært et tema annet i en halvt sovende paragraf i lakselusforskriften. Skal man gjøre noe med resistenssituasjonen krever det at resistensbekjempelse blir et eget satsningsområde med et lovverk som støtter opp om nødvendige tiltak.

Denne kronikken er første gang publisert i Aftenposten Viten