Av forsker Laila Aass, Institutt for husdyrfag, NMBU

Norske kyr raper og promper for mye og er klimaverstinger. Dette har vært hevdet gang på gang fra mange aktører i de siste ukers kjøttdebatt i media. Dette er i beste fall en stor misforståelse. En sterkt økende befolkning i Norge skal ha nok mat i en framtid med betydelige klimaendringer. Matkriser vil komme. Derfor fortjener denne debatten mest av alt korrekte fakta, og ikke stadige gjentak av feilaktige tall og påstander.

Det hevdes blant annet at ”kjøttproduksjonen bidrar til mer klimagassutslipp enn all transport til sammen”; ”rødt kjøtt gir ti ganger større klimautslipp enn hvitt kjøtt” og ”kjøttproduksjon utgjør 15 % av klimagassutslippene”. Alt dette er direkte usant, noe som kan dokumenteres i flere rapporter. I følge Miljødirektoratet stod transportsektoren for 33 % av Norges samlede klimagassutslipp i 2012, landbruket for 9 %.

En rapport fra FN’s matvareorganisasjon FAO tok for seg utslipp av klimagasser fra husdyr globalt. Utslippene fra kjøtt produsert i Vest-Europa er blant de laveste i verden, henholdsvis 18, 7 og 6 kg CO2/kg kjøtt fra storfe, svin og kylling. Bruk av soya i kraftfôret bidrar til høyere utslipp fra svin og kylling enn mange tror.

Ti-ganger’n gjelder altså ikke i dette tilfellet.

Kjøtt utgjør 5 % av dine utslipp

I følge forskning ved NTNU og Cicero utgjør all maten vi spiser ca. 15 % av klimautslippene pr. innbygger i Norge. Materielt forbruk, fly- og bilkjøring er de største utslippspostene i vårt personlige klimaregnskap. Dersom vi legger FAO’s utslippstall til grunn utgjør vårt samlede kjøttforbruk av storfe, svin, kylling og sau bare ca. 5 % av utslippene fra hver av oss.

Importert kjøtt verst for klimaet

I Norge kommer det meste av storfekjøttet fra melkekyr og deres oksekalver. Produksjon av melk og kjøtt henger altså nøye sammen. Slik kombinert produksjon av melk og kjøtt er mest klimavennlig. Forskning viser at utslipp fra norsk kjøtt (15-18 kg CO2/kg kjøtt) stemmer godt overens med europeiske tall fra land med tilsvarende type storfekjøttproduksjon.

FAO-rapporten viser også at utslippene fra storfe på andre kontinenter er langt høyere, med mer enn 70 kg CO2/kg kjøtt i Sør-Amerika og deler av Afrika. Hovedårsakene til dette er mindre produktive dyr, mangelfull fôring og dårligere helsestatus.

I 2014 importerte Norge ca. 12 000 tonn storfekjøtt på grunn av mangel på norsk kjøtt. Importkjøttet hadde i gjennomsnitt et utslipp på ca. 42 kg CO2/kg, altså det dobbelte av utslippene fra norsk kjøtt. Hele 43 % av importkjøttet var fra områder med de høyeste utslippene pr. kilo.

Soya kan ha like store klimautslipp som storfekjøtt

Det hevdes at kjøtt kan erstattes av vegetabilsk mat, særlig soya. Soyaimporten vår er like problematisk uansett om den benyttes som dyrefôr eller til mennesker direkte. Soya dyrket på regnskogarealer har ifølge forskning like høye klimagassutslipp (16 kg CO2/kg) som norsk storfekjøtt. All etterspørsel etter soya vil bidra til press på regnskogen.

Klimatiske begrensninger gjør at vi ikke kan dyrke proteinvekster som erter og bønner i et omfang som monner i vår matforsyning, og soya kan ikke dyrkes i Norge. Økt import av soya som proteinkilde framfor norskprodusert kjøtt vil redusere vår selvforsyningsgrad og dermed også svekke vår matsikkerhet ytterligere.

Klimakrise blir også matkrise

FN har oppfordret alle land å sikre matforsyningen til egen befolkning, basert på nasjonale ressurser. Dyrkbar jord i Norge utgjør kun tre prosent av landarealet, og grasdyrking utgjør 2/3 av dette. Potensialet for mer dyrking av korn eller belgvekster på disse arealene er lite, av klimatiske årsaker. Bare drøvtyggere kan utnytte gras og beiter.

Vår nasjonale matsikkerhet er derfor nært knyttet til melk og kjøtt produsert på gras. Energi fra korn og protein fra melk var tidligere tiders sikringskost i Norge, og kan bli det igjen før vi aner. Å redusere vår egen produksjon av melk og kjøtt på drøvtyggere til fordel for mer import av mat er å sage av greina vi sitter på. Drøvtyggerne er norsk matforsynings oljefond.

En kortere versjon av dette blogginnlegget ble første gang publisert i Dagbladet.