Av professor i biologi Anne Sverdrup-Thygeson, Institutt for naturforvaltning, NMBU 

Marsipan er enkelt: kun finmalte mandler og melis, samt litt eggehvite til å holde det hele sammen. Samtidig er det egentlig ganske komplisert. Bli med på marsipangrisens fødsel, langt vekk fra julesnø og vintermørke. Vi skal til det solfylte California.

Åtti prosent av verdens mandelproduksjon kommer fra California. Klimaet er ideelt for intensiv produksjon, derfor utnytter man arealet til det maksimale. Her står mandeltrær i lange rekker og dekker et areal på størrelse med Østfold fylke.

Mandlene høstes i september med en mekanisk ristemaskin som rister hvert enkelt tre slik at mandlene faller ned. De får ligge på bakken og tørke noen dager, før de feies sammen og suges opp av en forvokst støvsugermaskin som kjører mellom trærne. Og nå nærmer vi oss problemet: Det skal helst være bar, hardpakket jord og intet annet mellom mandeltrærne. Det gir høyere effektivitet og bedre mandelhygiene. Men det betyr også at det ikke er noe å spise for naturlige blomsterbestøvere, som bier og andre insekter, i mils omkrets. Og det er jo ganske kinkig når mandeltrær faktisk er avhengige av bestøvning for at det skal bli noen mandler…

Derfor ser man hvert år i februar en flytteoperasjon av dimensjoner i USA. Honningbiene må på plass! Over en million bikuber fraktes inn på spesialbygde lastebiler, fra hele USA. Det hele ligner en gedigen NATO-øvelse. Mer enn halvparten av alle bikuber i USA befinner seg i California hver vår, for å sikre julemarsipanen for deg og meg.

Men honningbiene har det ikke godt. De siste årene har en tredjedel av tambiene i USA strøket med hver vinter. Det er dobbelt til tredobbelt så mye som vanlig. Årsaken er sammensatt og inkluderer både stress, sprøytemidler og sykdom.

Så neste gang du setter tenna i en marsipangris, send en vennlig tanke til biene. De er grisens fødselshjelpere.