Av Trude Vrålstad, forsker, Veterinærinstituttet

La meg tilstå med en gang: Jeg er mykofil. Det begrenser seg ikke til kulinariske soppfristelser eller garnfarging med sopp. Nei, jeg er i grunnen heftig begeistret for sopp generelt. De kan være smakfulle, nyttige, livsviktige eller dødelige, og ofte litt av alt på en gang, avhengig av ymse betingelser. Visste du for eksempel av Roquefortmugg (Penicillium roquefortii) både kan brukes til produksjon av livsviktig antibiotika og herlige oster, men skaper også død og pine i fjøs og stall?

Jeg startet min akademiske karriere med å forske på snille og greie sopp av typen som hjelper trær og blomster med å skaffe vann og næring, og i tillegg beskytter dem mot sykdommer og miljøgifter. Makeløst elskelige og fascinerende vesener! Men som soppforsker på Veterinærinstituttet gløder jeg nå minst like mye for soppene som havner i den motsatte grøfta. Jeg snakker ikke da om de giftige soppene vi finner i skogen og som er beskrevet i håndbøker med giftkors. Nei, soppene Mykoklanen jobber med kan du som regel ikke få øye på uten hjelp fra mikroskop. De kan forgifte eller infisere folk og dyr via mat, vann og luft, og gir snikende eller akutt sykdom, ofte med døden til følge.

Jeg tenkte tiden rett etter påske er godt egnet for å forklare hvordan det er mulig å bli oppslukt av slike problemstillinger. Etter påskens krimmer med bestialske mord og herlig intelligent etterforskning har jeg tenkt litt på om det er mordene eller den sitrende spenningen under etterforskningen vi liker best? For min del er det etterforskningen. Men mordene er ikke desto mindre helt nødvendige for å sparke i gang en spennende historie.

I Mykoklanen driver vi både med forskning og etterforskning. I tillegg til å jobbe med diverse forskningsprosjekter kobles vi inn for å oppklare mistenkelige dødsfall eller sykdom hvor sopp kan være årsak til elendigheten. Vi liker selvsagt ikke elendigheten, men dagene ville blitt ganske kjedelige uten jakten på den skyldige! Selvsagt føler vi medynk med ofret, men det er ikke jobben vår å grine eller trøste; - vi skal løse en gåte.

Vi kaster oss derfor over saken og leter med lys og lykte etter mistenkte sopp på alle tenkelige og utenkelige steder; i maten, drikkevannet, i miljøet hvor offeret har oppholdt seg, eller i indre organer, magesekk, avføring, oppkast, snørr og gørr. Vi leter etter strukturer i mikroskop, og etter arvestoff (DNA) eller kjemiske gifter som kan avsløre identiteten. Mot slutten av uka har vi oppsummering av ukas viktigste saker. Ofte er det mye trist som har skjedd i dyrenes verden. Døde sauer, aborterende griser, kuer i koma og hester med krampe. Kanskje fisk eller kreps dør som fluer, eller en hund har takket for seg etter et muggent måltid i veikanten som inneholdt en dødelig dose soppgift.

Vi kjenner de mistenkte og har metodene og kunnskapen for å avsløre hvem som står bak. Finner vi avslørende strukturer, spor av DNA eller soppgift? Hvis vi har samlet nok fellende bevis står jubelen i taket før Mykoklanen tar helg. Saken er oppklart. Det gir et kikk. Er det noe galt i det da?

Det er mange små og store dilemmaer i forskningen. Ett av dem er å forklare hvordan og hvorfor man faktisk liker å jobbe med grufulle problemstillinger uten at dette skal virke sykt eller umoralsk. Men det er vel så enkelt som at forskning og etterforskning krever begeistring, nysgjerrighet, lyst og inspirasjon til å grave videre, uansett problemstilling. En geolog vil gløde av faglig spenning over geologien i et vulkanutbrudd uavhengig av antall potensielle ofre – bare for å ta ett av mange mulige eksempler.

Når Mykoklanen har identifisert den skyldige i en sak kan vi verken domfelle eller fengsle. Men vi kan gi råd om behandling eller forebygging. Og jo mer vi lærer om hvor og hvordan soppfarene opptrer, jo bedre råd kan vi gi for å unngå at vi eller dyra havner i sopptrøbbel ved senere anledninger. Det føles bra. Men vi klarer aldri å overliste soppene helt. Til det er de for små, for mange, for komplekse og for tilpassningsdyktige. Og nettopp derfor så spennende!