Av Ida Skaar

Det er Valentinsdag i morgen, og høysesong for å gi bort roser. I min pure ungdom ga jeg en rød rose til min særdeles biologisk interesserte nye kjæreste. Han ble litt perpleks av gaven, men jeg tolket det som en takk da han fortalte at dersom jeg tok med meg en rød rose inn i et grisehus ville den bli blå fordi ammoniakkdampen i lufta endret rosens pH fra surt til basisk og dermed skiftet den altså farge. Selv om jeg ikke er utpreget romantiker, syntes jeg vel at dette var i drøyeste laget, men jeg lot tvilen komme tiltalte til gode. Noen tiår etter erkjenner jeg at jeg nok er blitt i overkant nerdete sjøl også. Når jeg ser en rose har jeg nemlig en vakker blomst på netthinnen, men for mitt indre øye ser jeg også den litt mindre sjarmerende soppen Sporothrix schenckii.

Det er litt sånn Dr. Jekyll og Mr. Hyde det med roser og Sporothrix schenckii. Men det er som kjent ingen roser uten torner, og denne soppen vokser på rosetorner og forårsaker roseplukkersyken (”rose-handler disease”). Selve soppen er også litt Dr. Jekyll og Mr. Hyde, den er nemlig såkalt dimorf sopp som vokser som en muggsopp på skålene våre i laben, men som antar gjærform når den herjer i kroppen vår.

Sporothrix schenckii er faktisk blant de mer vanlige dypere soppinfeksjonene (subkutane mykoser) i tempererte strøk av kloden. I naturen er den en nedbryter, og vokser på tre, råtnende plantemateriale, mose og altså rosetorner. Er du frisk og rask og med intakt hud har ikke soppen nubbsjans, men noen stikk fra rosetorner baner veien for den slik at den kan skifte fra mugg til gjær, spre seg gjennom lymfesystemet og forårsake sykdom.

Det vanligste er en kronisk sykdom på huden eller i underhuden og tilhørende lymfekar, med karakteristiske knuter som kan sprekke opp og danne sår med puss. Den kan også infisere beinvev og ledd eller infisere øyet. I sjeldne tilfeller kan det bli en systemisk infeksjon av nervesystemet, i aller verste fall med dødelig utgang. Soppens sporer kan også pustes inn og da kan en infeksjon av lungene bli resultatet.

Sporothrikose er en zoonose, og det er sett flere tilfeller hvor mennesker er blitt smittet av først og fremst katter, men også hunder. Flere dyrearter kan være smittebærere. Sykdommen er beskrevet både hos hester, hunder, katter, storfe, kameler, fugler, gris, rotter, mus, hamstere og sjimpanser, men det er særlig ukastrerte hannkatter med skrammer og sår etter ymse slåsskamper som er utsatt. Soppen finnes over hele verden, men er sjelden i Europa med unntak av Italia og Spania. Den er et problem spesielt i Sentral- og Sør-Amerika.

For noen år siden ble Veterinærinstituttet Sandnes ble bedt om å sjekke en katt for ringorm. Eieren hadde, etter sigende, fått påvist ringorm av lege. Prøven var negativ for ringorm, men en annen uventet gjest hadde sneket seg inn. En hvit, litt fluffy koloni ble levert videre til Mykoklanen, og sekvenseringen ga 100 % treff for soppen Sporothrix schenkii.

Vi har altså soppen her i landet også, men den forårsaker heldigvis sjelden sykdom. Så selv om noen skjenker deg en rose på Valentinsdagen, så skjenker de deg (forhåpentligvis ikke) en schenkii!