Av Ida Skaar

Etter en kald og glatt og lang vinter er det endelig vårstemning. På fortau og veier er det omsider bar asfalt. Jeg settes sporenstreks tilbake til barndommens jubelminne om småskotid: den herlige følelsen av nesten å lette fra bakken når blytunge, stive vintersko kunne byttes ut småsko! Selv om dagens vintersko heldigvis ikke er hva de en gang var, ser det ut til at barn fremdeles er like yre over endelig å få lov til å gå med lettere sko. Det så i alle fall sånn ut på gjengen med småskolebarn som jeg passerte i går. De benyttet veien hjem fra skolen til å leke gode, gamle hermegåsa. De var høyt og lavt og fant på de utroligste ting, men var mestere til å etterligne. Nesten like gode til å herme som zearalenone.

Soppgiften (mykotoksinet) zearalenone Zea er nemlig ei skikkelig hermegås. I morges var jeg (iført småsko!) på presentasjonen av Vitenskapskomitéen for mattrygghets risikovurdering av mykotoksiner i korn og kornprodukter på det norske markedet. Zearalenon (Zea) var ikke blant toksinene som ble nevnt her, men det ble vist at vekst av soppene som danner dette toksinet på norsk korn øker i en grad som gir grunn til bekymring. Zea dannes av vakre, men skumle sopper i slekten Fusarium, blant annet F. graminearum, F. culmorum, F. verticilloides , F. equiseti og F. cerealis. Vi finner Zea først og fremst i mais, men også i hvete, ris og bygg. Zeas kjemiske struktur på ligner til forveksling på det kvinnelige hormonet østrogen. Så likt er det at Zea binder seg til reseptorene for østradiol-17-β, og effekten av Zea ligner derfor effekten av hyperøstrogenisme. Zea er altså en hormonhermer. Så når Zea rører det til og forstyrrer finstemte hormonbalanser blir det bare tullball med reproduksjonen.

Dyr som får i seg Zea gjennom fôret får for tidlig kjønnsmodning og nedsatt reproduksjon. Symptomene blir særlig tydelige på ungpurker som får hovne og røde kjønnslepper og økt størrelse på melkekjertler og livmor. På voksne dyr hemmes både produksjon og sekresjon av folikkelstimulerende hormon (FSH), hvilket gjør at normal reproduksjonssyklus forstyrres. Ved høye konsentrasjoner kan voksne dyr derfor få nedsatt befruktningsevne, redusert kullstørrelse og lav fødselsvekt på ungene. Konstant brunst og falske svangerskap er også rapportert.

På hanndyr kan resultatet bli utvikling av melkekjertler og redusert størrelse på testiklene. Selv om Zea har vært årsak til mykotoksikoser hos flere dyrearter er det stor variasjon i hvor følsomme ulike arter er for toksinet. Blant husdyra våre er sau og gris de desidert mest følsomme artene. Det er litt usikkert hvor følsomme mennesker egentlig er for Zea. Tidligere var toksinet mistenkt for å være karsinogent, men nå står ikke Zea oppført i The International Agency for Research on Cancers liste over kreftfremkallende stoffer lenger. 

Zea er et av de toksinene vi har vært litt tilbakelente i forhold til her oppe i nord. Det er nemlig spesielt i tropiske strøk at dette toksinet har vært påvist i særlig store mengder. Selv om vi også her i landet har soppene som kan produsere Zea har de ikke produsert det i særlig grad. Men nå ser det altså ut til at dette har endret seg litt. Klimaendringer kan føre til endringer både i forhold til hvilke arter som trives her til lands, og hvilke og eventuelt hvor mye toksiner de produserer.
Å følge med på og vurdere slike utviklingstrender er forutseende beredskap, og er en viktig del av Veterinærinstituttets samfunnsoppdrag og ansvarsområde. Når det gjelder folkehelsen gir Zea-nivåene ingen grunn til bekymring. Derimot er det grunn til å lene seg bittelitt framover og være oppmerksom på Zea-nivået i fôr til gris. Men enn så lenge er nivået i fôr på et nivå som gjør den norske grisen til en heldiggris heldigvis.