Av Ida Skaar, seksjonsleder ved Veterinærinstituttet

Poden, som går i tredje klasse, kom hjem en dag i høst og fortalte at de hadde lært om forskning på skolen. De hadde dessuten noe forskningsgreier i hjemmelekse også. Så erklærte han at det sikkert var fett nok å være forsker, men kanskje litt for enkelt, lissom?!

Hæ? For enkelt?

Det samlede opphav var en smule opprørt over dette synspunktet og forlangte å få det utdypet straks og uten opphold. Og det fikk vi. Forskning var nemlig sånn, kunne åtteåringen fortelle, at først må vi finne ut hva vi lurer på, så må vi tenke ut hvordan vi finner det ut, etterpå må vi gjøre det og til slutt fortelle andre om det.

Vanskeligere var det ikke! I det han forsvant ut forkynte han at han bare skulle sparke litt fotball før han fiksa den forskninga….

Og tilbake satt vi, helt lamslått av klarsynet til 3. klassingen. For han hadde jo faktisk helt rett. Så enkelt og likevel så vanskelig.

Det enkleste er å finne ut hva en lurer på, for det er ikke lite. Så kan det jo by på utfordringer å finne ut hvordan en skal finne ut av ting. Dernest er det sjelden at det går helt som vi har tenkt når vi skal gjøre det vi har planlagt. Og det vanskeligste av alt er kanskje å fortelle om det vi har funnet ut. 

En ting er å fortelle det til forskningssamfunnet. Det er vanskelig nok. Vi skal redegjøre for materialer og metoder, presentere resultater på best mulig måte for til slutt å tolke og diskutere funn opp mot undersøkelser fra andre forskere.

Så er det å finne et passende tidsskrift og tilpasse referanser og format deretter, sende inn og vente på dommen og kanskje gjøre endringer eller utfyllende undersøkelser etter fagfellers instrukser eller prøve seg på et nytt tidsskrift.

Men så er det å fortelle til alle andre også, da. Det er MYE vanskeligere!!! Hvordan skal vi få fram at forskningen vår rundt noe så trivielt som mugg både er viktig og spennende? Og er det egentlig noen der ute som er interesserte? Det er ikke meritterende, så er det bryet verdt?

En annen utfordring er risikokommunikasjon: Hvordan skal vi for eksempel formidle at forekomst av potensielt helseskadelige sopper i drikkevannet vårt ikke betyr at vi skal slutte å drikke vann fra springen?

Det letteste er kanskje å holde seg til trygge internasjonale fagtidsskrifter og la det andre ligge.

Eller kanskje ikke.

Kanskje vi rett og slett må lære oss at denne delen av forskningskommunikasjon er like viktig som den vitenskaplige og ta styringa over denne formidlingen også, slik at vi ikke bare er forberedt når journalisten ringer, men også er frampå når journalisten ikke ringer.

Og ikke minst ta inn over oss at det ikke bare er banebrytende forskning av Nature- og Science-format som har allmenn interesse. Kan det også være sånn at når vi får øvd opp bevisstheten på hva som er verdt å formidle av aktivitetene våre, så øker også den internasjonale publiseringen? Dette er noe Mykoklanen prøver å finne ut av.

Hjemmeleksa til avkommet var blant annet å finne ut hva han ville forske på dersom han fikk velge fritt. Isak tenker stort, så han ville løse verdens energiproblem sånn at han kunne bli rik og kjøpe seg en Porsche.

Etter litt diskusjon rundt dette temaet ble vi enige om at det var en god plan (i det minste den første delen av den), men at han kanskje burde starte litt mindre ambisiøst. Resultatet av det var at han tok med seg et dagsaktuelt forslag tilbake til skolen som han umiddlebart fikk både sin egen klasse og parallelklassen med på.

Jeg må tilstå at jeg er ganske imponert over at han fikk til et så massivt gjennomslag for sin aller første prosjektsøknad. Men resultatet er at jeg ble dratt inn i prosjektet og har utvidet nettverket mitt med 48 pur unge og fryktelig ivrige forskere. Men den delen av historien skal jeg fortelle om en annen gang.

Jeg tenkte at dette prosjektet kanskje kunne påvirke de unge forskernes syn på både forskere og forskning. Og da det ble karnevalstid var kostymeønsket endret fra det vanlige repertoiret som spenner fra Supermann til Obi-Wan Kenobi eller Darth Vader til… gal professor. Hmm. Der må han helt klart ha vært inspirert av sin far…