Av Ida Skaar, seksjonsleder ved Veterinærinstituttet

Veldig ofte når jeg leser vitenskaplige artikler, også i de aller høyest renommerte tidsskriftene, slår det meg at har man bare en god nok idé kan det gjøres banebrytende forskning selv med ganske enkle midler. Sånne artikler får jeg som regel et aldri så lite kick av.

Siden Penicillium er min babe blandt muggsoppene er den gamle historien om hvordan Fleming kom på sporet av penicillinet, en oppdagelse som sannynligvis påvirket utfallet av andre verdenskrig, et klassisk eksempel; gammelt men godt. De fleste kjenner sikkert historien, men siden den har et poeng som forskere bør ha høyt i bevisstheten tar jeg sjansen på å dra den likevel.

I 1928 arbeidet professor Alexander Fleming med influensavirus (og litt med stafylokokker på si) på St Mary’s Hospital Medical School i London. Fleming var kjent som en brilliant men sinnsykt rotete forsker. Om morgenen den 3. september 1928 (det var nok ikke noe tull med labjournalene hans) kom han tilbake til laben etter noen ukers sommerferie.

Det luktet nok både litt innestengt og litt av hvert annet på laben, så han begynte å rydde. I et hjørne av laben fant han noen agarskåler med stafylokker (sårbakterier) som han hadde glemt å kaste før han dro. Stafylokokkene hadde vokst godt og dekket hele skåla og nå hadde bakteriene også fått gjester; skålene var blitt forurenset med muggsopp. De fleste av oss hadde gått ufortrødent videre med ryddinga og kastet skålene, men Fleming stoppet opp. Han la nemlig merke til at i en ringformet sone rundt muggsoppen var det ingen bakterievekst. Eureka! Kunne det være sånn at muggsoppen hadde tatt livet av bakteriene?

Han gikk videre med arbeidet sitt med “mould juice” (som etter hvert fikk navnet penicillin) og oppdaget at det drepte stafylokokkene selv etter 800 gangers fortynning. Han publiserte arbeidet sitt året etter, men den videre historien er litt langsommere. Alexander Fleming ble imidlertid adlet i 1944 og mottok i 1945 Nobelprisen i medisin sammen med Florey og Chain for arbeidet med penicillin.

Det gjelder altså å stille de riktige spørsmålene! Muggsopp finnes over alt rundt oss, også i lufta. Den muggsoppen som vokste på Flemings skåler var Penicillium notatum som seinere har fått navnet Penicillium chrysogenum, en sopp som slett ikke er uvanlig i inneluft. I etasjen under Fleming holdt mykologene hus, så det var kanskje sporer fra sopplaben som hadde seilt gjennom lufta til Flemings kaotiske lab. De fleste som har jobbet med mikroorganismer har nok fått vekstmediene sine forurenset av muggsopp, så slike hemmingssoner hadde garantert mange sett før Fleming. Men de fleste hadde ikke evnet å se dem som noe annet enn irriterende forurensinger og derfor hadde heller ingen stilt det riktige spørsmålet. Faktisk beskrev John Tyndall de antibakterielle egenskapene til Penicillium allerede i 1875, og D. A. Gratia likeså i 1925, men de klarte ikke å tolke betydningen av observasjonen. Selv sa Fleming at “My only merit is that I did not neglect the observation and that I pursued the subject as a bacteriologist.”

Er ikke det et tankekors? Mest sannynlig hadde jeg (selv om jeg også er ganske rotete) også vært en effektiv rydder og ikke stoppet opp slik Fleming gjorde. Men Fleming er en av mine helter og jeg prøver å ha denne historien i bakhodet i min daglige dont på Veterinærinstituttet. Ikke at jeg tror at jeg kan gjøre noen banebrytende oppdagelser som skriver Mykoklanen inn i historiebøkene, men det kan jo være at vi kan klare å la være å neglisjere en god observasjon og dermed kan dreie et prosjekt inn i en riktigere retning eller at vi oppdager fenomener som er verdt å undersøke nærmere. Det er en motiverende tanke i et hverdagsliv som forsker! Og det aller kuleste er jo at dette gjelder oss alle og ikke bare i laben. Bare tenk på Marion Frank Rudy som fikk idéen til sålene i Nike Air-skoene mens han satt og så på kona som stekte vafler… Verden trenger gode obervatører! Just Do It.