Av Ida Skaar, seksjonsleder ved Veterinærinstituttet

Forskningsformidling er et hett tema om dagen. Skal forskere kunne velge sine medier eller har vi plikt til å forsøke å formidle uansett. Det der med å forsøke er et viktig verb i denne sammenhengen, for det er søren ikke lett! Unni Wikan har forøvrig en utmerket kronikk om temaet i dagens Aftenposten.

Jeg hadde for noen dager siden en samtale med en journalist om et forskningsprosjekt som er helt i oppstartsfasen. Det dreier seg om hvilken betydning forurensing med iberiaskogsnegl i surfôr har for dyrehelse og melkekvalitet (jeg har allerede blogget om dette prosjektet). Jeg fortalte litt om bakgrunnen, om noen analyser vi har gjort og hvilke mål vi har for prosjektet. Jeg passet på å presisere at det er viktig å bruke de korrekte navnene på sneglene, nemlig iberiaskogsnegl eller eventuelt brunsnegl. Jeg sendte ham et norsk prosjektsammendrag, jeg fortalte hvem samarbeidspartnerne er, at jeg ikke har kompetanse på selve sneglene og at prosjektet er finansiert av Forskningsrådet, Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter og Forskningsmidlene over jordbruksavtalen (FFL/JA (jordbruksfondene). Etter beste evne forsøkte jeg dessuten å få kvalitetssikret det som ble skrevet om saken. Dette er en aktuell problemstilling som det er behov for å få kunnskap om, så vi vil jo gjerne informere og formidle, ikke minst i lokalpresse. Kanskje vi får kontakt med gårdbrukere med problemer så vi får inn enda mer prøvemateriale og får mer kunnskap om i hvor og hvordan dette representerer et problem i landbruket.

Så kommer oppslaget i dag med overskriften ”Mordarsnigelen drep husdyr”.

Sukk! Det har jeg da aldri sagt!

Mange leser bare overskrifter, og et sånt budskap kan derfor bli stående. Selve artikkelen er for det meste grei nok, men jeg er for eksempel sitert på at ”fôret kan vera farleg sjølv om det ikkje ser slik ut. Får dyra i seg fôr med for store mengdar sniglar, kan konsekvensane bli alvorlege”. Det er jo dette vi skal forske på, vi vet per i dag ingen ting om det. Dette utsagnet modifiserte jeg i en e-post til journalisten uten at det ble tatt til følge. Til slutt mener en landbruksrådgiver at ”situasjonen langt frå er så alvorleg som den blir skissert frå Veterinærinstituttet si side”. Og jeg kan bare erklære meg enig med sistnevnte taler.

De overskriftene vi selv har valgt er ”Hvor trygt er silofôr med snegler?”. Gudsjammerlig saklig og ufattelig kjedelig. Da er det mer sus over journalistens valg og mye mer i tråd med Tramteaterets gamle sang ”Naken greve jager neger med øks” (Anders Rogg/Arne Garvang/Terje Nordby) der første vers og refrenget går som følger:

En flink journalist med et hjerte av gull
fikk jobb i et nyhetsblad
“Bare skriv hva du vil, gjerne tøys eller tull
men skriv noe folk vil ha!”
Journalisten dro rundt med sin skrivemaskin
intervjuet i krok og i krik
og skrev ned en artikkel dramatisk og fin
men hans sjef sa: “Å nei, ikke slik.
Det er altfor alminnelig det der
Jeg har et bedre eksempel her
Skriv heller:

Refr.:
Naken greve jager neger med øks
Negeren er prins i Sudan
Greven er kjendis og svært pervers
og kona hans er narkoman
- Kanskje er jeg sexy men ikke spedalsk
sier negeren til Daglig Lyv
- Grevinnen er sinnsyk og greven er falsk
og selv er jeg innbruddstyv.”

Det går riktig dårlig for journalisten, stakkar,
”men med sjefen gikk det veldig bra
[…]
Hans motto var slik at historien er god
kun hvis folk blir nysgjerrige nok
og det fikser man best med litt mord og litt blod
slik at leseren får litt sjokk
Og samme hva slags story det er
så skal den ligne på denne her
som lyder:

Naken greve jager neger med øks…”

Er det noe rart at forskere noen ganger vil velge sine kanaler for formidling?