Av Ida Skaar, seksjonsleder ved Veterinærinstituttet

Mine entusiastiske, unge kolleger i de gigantiske forskningsgruppene 3a og 3b har skrevet sammen forskningsarbeidet sitt og levert rapport og poster til Forskningsrådets konkurranse Årets nysgjerrigper for fagfellevurdering. Og de leverer spennende lesning! Spørsmålet de stilte seg er oppsummert i prosjekttittelen: Er det noen vits å vaske hendene? Da de unge forskerne kom på skolen i høst rådet som kjent frykten for svineinfluensa og det var innført et strengt og sterkt utvidet regime for håndhygiene. Hendene ble vasket og vasket og desinfisert og vasket. Og det var innmari schedelig og var det enkli noen vits?

Forskerrekruttene ble forklart at siden virus ikke egentlig er levende må de dyrkes på cellekulturer og at det derfor ble litt komplisert å forske på. Bakterier, derimot, er lettere å ha med å gjøre. De formulerte dermed hensikten med studiet slik:

I en alder av ni år har forskerne blitt dyktige mikrobiologer og de har et avklart forholdt til naturlig bakterieflora (snille bakterier) versus sykdomsframkallende (slemme) bakterier. De omgås et begrep som hemolyse med stor presisjon. De forstår forskjellen på virus og bakterier. De skriver nøyaktige forskningsjournaler. De gjør litteratursøk og drøfter kilder kritisk. De gjør statistiske beregninger på tallmaterialet og har engasjerte diskusjoner om betydningen av funnene sine. Dette er i høyeste grad et bottom-up forskerinitiert prosjekt. Og reglene i konkurransen Årets Nysgjerrigper er enkle: Forsk på noe dere lurer på og levér inn en rapport! Selv om jeg bare har observert forskningen til tredjeklassingene fra sidelinja, noterer jeg meg at den er førsteklasses gjennomført og dertil med energi og effektivitet. Og best av alt: mange av forskerspirene har fått smaken på forskning!

Forskningsrådets Nysgjerrigper er et fantastisk bra initiativ!

Men jeg merker at jeg er litt misunnelig for at Nysgjerrigper-tanken ikke i større grad gjennomsyrer bevilgende myndigheter og Forskningsrådet. Jeg skulle ønske at verdien av grunnforskning for verdiskapning ble verdsatt høyere slik at mer fri forskning kunne utføres. For oss litt mer tilårskomne Nysgjerrigper’er er det knallhard konkurranse om noen få og veldig begrensede potter av midler til fri forskning. Og innenfor EU-systemet er det enda værre! Nyskapende forskning springer som regel ut av den frie forskningen.

Sir Alexander Flemings oppdagelse av penicillinet (som jeg har blogget om tidligere) er et slikt eksempel. John Ugelstads monodisperse plastkuler er en nyere genistrek som stadig finner nye anvendelser innenfor flere fagfelt. Det var opplest og vedtatt at slike kuler kun var mulig å framstille under vektløse forhold helt til Ugelstad beviste det motsatte. Ingen fattet vel helt rekkevidden av hva sånne kuler egentlig kunne brukes til, og på det tidspunktet Ugelstad gjorde sin banebrytende forskning ville han derfor hatt problemer med å selge inn relevansen av forskningen sin.

Nettopp relevans er et av de tyngste kriteriene for evaluering av forskningssøknader. For noen uker siden leste jeg i Aftenposten at det var beregnet at det gikk med 92 årsverk på de største universitetene til å skrive søknader som ikke fikk tilslag. Oddsene for at Ugelstad skulle få finansiert prosjektet sitt i dag, under de betingelser som nå gjelder for forskningsfinansiering, er nærmest neglisjérbare. Når Forskningsrådets direktør Arvid Hallén til alt overmål går ut og maner ledelsen ved forskningsinstitusjonene våre til å ”ta ansvar” og styre forskningen i ”riktig retning” er dette dårlig nytt for den frie forskningen. Da snakker vi om Svarteper snarere enn Nysgjerrigper.