Ida Skaar, Veterinærinstituttet.

Jeg har begynt på treningsstudio for å trene opp en råtten rygg. Det er supert, men når jeg legger meg ned på svette treningsmatter kan jeg ikke la være å lure på om mattenes mønster huser noen ringormsporer som er klare for et nytt hjem. Meg. Det er nemlig vel kjent at treningsmatter kan være en smittekilde for ringorm, men risikoen for å bli smittet er heldigvis minimal. For brytere derimot, som har nærkontakt av tredje grad både med svette kropper og ditto matter, er risikoen for å bli smittet med ringorm en ganske annen.

Til tross for navnet er ringorm en infeksjon som forårsakes av en soppgruppe vi kaller dermatofytter. Grunnen til at soppinfeksjonen kalles ringorm er at den lager ringformet håravfall eller mer eller mindre fine ringmønstre på huden. Dermatofyttene er keratinofile, de digger med andre ord hud og hår. De har dessuten den lille særhet at de liker unge verter bedre enn eldre, og hannkjønn bedre enn hunnkjønn. Ringorm er vanlige infeksjoner på både folk og dyr, selv om soppartene varierer med dyreart. Veldig forenklet kan vi si at de antropofile dermatofyttene foretrekker mennesker som vert, de zoofile foretrekker dyr og de geofile liker seg best i jord.

Ringorm er svært smittsomt, og dersom man får ringorm bør man kvitte seg med den. Det er flere måter å gjøre det på, men la for all del legen eller veterinæren bestemme behandlingen. I følge overtro fra Hedmarksbygdene er følgende fremgansgmåte en mulighet: “naar man har ringorm (et slags saar), kan man blive den kvit, naar man lader en «eiteronge» (j: førstefødt) slikke paa saaret”. Metoden anbefales ikke.
Klaus Høiland ved Universitetet i Oslo har funnet fram til en resept på salve fra ei svartebok fra Telemark utgitt i 1794. Salven skulle benyttes “Naar et Menniske er besat med [..] Ring-orme”. Det gis en detaljert beskrivelse av framgangsmåten: ”Held [..] de 16 draaber Terpentin olie først i en teekop, der næst i den, 8 draaber Victriol-olie, jevne det saa med en liden stikke vel naar spanskgrøn røres i”. Salven skulle så påføres med en fjær ”hvergang ringormene kløer og stikker“.En langt bedre strategi, men det finnes heldigvis enda bedre.

Det finnes nemlig både salver og kremer og tabletter, og noen av dem er utviklet fra muggsoppen Penicillium griseofulvum. Men i tillegg finnes det vaksine mot noen arter, og her snakker vi virkelig om ringormenes herre. Vaksine mot storferingorm, Trichophyton verrucosum, er produsert i Norge og har vært en suksesshistorie her. Helt fra utviklingen av vaksinen til vaksinasjonsstrategi har Veterinærinstituttet vært en del av denne historien. Systematisk vaksinasjon fra 1980 har gjort at sykdommen har gått fra vanlig forekommende til sjelden med de positive implikasjonene dette har for både dyrevelferd og økonomi.
Områder der ringorm var svært vanlig, er i dag helt fri og vaksinerer ikke lenger. Island er så vidt jeg vet det eneste landet i Europa som ikke har ringorm hos storfe, og kanskje kan Norge følge etter?

Men de ringormene som trives i svette gymsaler kan vi ikke vaksinere oss mot. De får fortsatt være et ekstra spenningsmoment i tilværelsen. Men siden jeg verken er bryter, ung eller hankjønn bør jeg nok snarest finne meg andre ting å bekymre meg om.