Av Ida Skaar

Jeg har nå kommet i mål etter tredje runde med høytlesning av Harry Potter-bøkene. Det er spennende også ut fra et mykologisk perspektiv. I 5’ern blir vi gjort kjent med avdelingene på St. Mungos hospital for magiske sykdommer og skader. I tredje etasje ligger avdeling for magilusk-lidelser. Det er smittsomme sykdommer som f.eks dragefeber og soppilose. Et eksempel på soppilose er den vanvittig smittsomme soppsykdommen sprutgruff. Den lærer vi mer om i siste bok når vi blir gjort kjent med ghûlen på loftet i Hiet. For å  forvirre fienden blir ghûlen påført en våde som gjør at han ser ut som han lider av sprutgruff. Det innebærer at han blir dekket av rødt hår og lilla blemmer. I følge Ronny Wiltersen mister ofrene dessuten evnen til å snakke når soppen har spredt seg til drøvelen. Vi får også vite at pasienter med sprutgruff må holdes i isolat og at sykdommen kan ha dødelig utgang. Skumle saker.

– Kan dyr også få sprutgruff, mamma? Nei, takk og lov, dyr kan ikke få sprutgruff. Men i lærebøker om soppiloser, eller mykoser som vi gomper kaller soppinfeksjoner, er det nok av uhumskheter. Og bildene som illustrerer er egnet til å skremme vannet av hvem som helst på høylys dag.

Vi i Mykoklanen jobber daglig med mykoser. Vi skiller grovt mellom overflatiske mykoser og dype eller systemiske mykoser. De overflatiske, som f.eks. ringorm og gjærinfeksjoner på ymse slimhinner, er heldigvis de desidert vanligste. Sprutgruff er derimot en typisk dyp mykose, en infeksjon som kan spre seg i hele kroppen. Her til lands finner vi de dype mykosene så og si bare hos mennesker og dyr med nedsatt immunforsvar. En av grunnene til det er at de aller fleste av soppene som trives her ikke trives ved så høye temperaturer som kroppstemperatur. Kroppstemperatur i kombo med et intakt immunforsvar er dermed nok til å holde aggressive soppsporer i sjakk. I varmere deler av verden finnes det imidlertid flust av mer varmeelskende og dermed skumlere sopp.

Noen av de skumlere soppene som finnes her til lands hører til Cryptococcus neoformans/gatti-artskomplekset. Disse gjærsoppen er utbredt i naturen, særlig i eukalyptustrær, i jord og i duereder og duemøkk, men vi er usikre på hvor vanlig den er i norsk natur. Akkurat det er noe vi i Mykoklanen gjerne vil undersøke nærmere. Kryptokokker utvikler en tykk kapsel, hvilket gjør at de har en nesten magisk evne til å overleve.

Kryptokokkose smitter ikke direkte, men skjer antagelig ved at støv som inneholder fuglemøkk pustes inn. Soppen deles inn i to hovedvarianter som begge kan forårsake sykdom hos mennesker, hund, katt og andre dyr. Infeksjon kan gi systemisk sykdom vanligvis i form av hjernehinnebetennelse, men også andre organer som øye, lunger, nyrer, prostata og skjelett kan rammes. Når infeksjonen spres til sentralnervesystemet kan det gi sterk hodepine, feber, kvalme, oppkast og endret oppførsel, og 10 % av de som får hjernehinnebetennelse dør av sykdommen. Dessuten kan heftige hudforandringer som kviselignende blemmer og abscesser utvikles. Kryptokokkose er altså ikke helt ulikt sprutgruff.

Som nevnt er vi usikre på hvor utbredt disse soppene er i norsk natur. Men de finnes helt sikkert. I en nesten blodfersk artikkel av Ulstein et al. i Norsk veterinærtidsskrift beskriver vi et ikke fullt så ferskt kasus av kryptokokkose på en norsk katt. Dette er bare ett eksempel fra mikrosoppens skrekk-kabinett. Men nye sopparter føyes stadig til lista over såkalte ” emerging pathogens” (sykdomsframkallende mikroorganismer med økende betydning). La oss krysse fingrene for at sprutgruff ikke havner der også.