De siste ti årene har lappugla etablert seg som fast hekkefugl i Sørøst-Norge. Det er i første rekke Hedmark fylke som har blitt gjenstand for denne endringen i fuglefaunaen. Ornitologene i Hedmark har fulgt utviklingen nøye, og har kunnet konstatere at lappugla nå hekker fast i fylket.

I Norge ble lappugla tidligere bare forbundet med Pasvik lengst øst i Finnmark. Dette var eneste sted arten hadde blitt funnet hekkende nokså regelmessig. I Sverige og Finland var områdene rundt Bottenvika de viktigste hekkeområdene for arten.

Fra 1970- og 1980- tallet ble lappugler funnet hekkende stadig lenger syd i det svenske barskogslandskapet. I 1984 ble den første gang funnet i Dalarna län, og i 2003 i Värmland, nabofylket til Hedmark.

Allerede i 1989 hekket et lappuglepar øst i Trysil, men deretter gikk det 20 år til neste hekkefunn, i 2009 i Sør-Odal. Da tre lappuglehekkinger ble funnet året etter i Elverum kommune kom det som en uventet overraskelse for ornitologene. Da det året etter ble funnet hele 22 hekkinger i fylket, forsto fuglefolket at noe var i gjære.

Året 2017 ble det hittil største lappugleåret i fylket. Da fant ornitologene hele 119 lappuglehekkinger bare i Hedmark. Det totale antallet ugler som hekket var trolig betydelig høyere.

Lappuglene bygger ikke rede selv, men hekker som regel i gamle kvistreir etter musvåk eller hønsehauk. I Elverum hadde ornitologene lenge holdt øye med et stort antall slike kvistreir. Derfor kunne de fastslå at alle lappuglene som ble funnet hekkende i 2011 ikke var en uoppdaget bestand, men et nytt innslag i den lokale fuglefaunaen. Kontroll av ugler ringmerket som reirunger i Sverige tyder på at mange av uglene som hekket i 2011 kom fra midt-Sverige.

Lappugla er en smågnagerspesialist som nesten ikke jakter andre dyr enn markmus, klatremus, skoglemen, og av og til vånd. Derfor er den avhengig av museår for å kunne hekke. Smågnagerne svinger i antall, med tre til fire år mellom hvert toppår. Toppene kjennetegnes gjerne med et oppgangsår etterfulgt av selve toppåret. Lappuglene hekker gjerne både i oppgangsår og toppår. De tre siste gnagertoppårene i Hedmark har lappugler hekket slik to år på rad. Deretter følger et sammenbrudd i gnagerbestandene, og da lar uglene være å hekke. Etter hvert har mange fuglefolk laget kunstige reirplattformer for lappuglene, og mange av dem bruker nå slike reirplasser. Dette er kasser som etterligner et naturlig kvistreir, eller toppen av en gammel råtestubbe.

Vi vet ikke hva som ligger til grunn for lappuglas ekspansjon i sydlig og sydvestlig retning. Trolig er det en endring som skjer på stor skala, for en lignende ekspansjon av lappugler i sydvestlig retning har skjedd fra Russland mot de Baltiske landene og Polen. Kanskje har det å gjøre med endringer i smågnagernes antall og bestandssvigninger. Fra Hedmark vet vi i hvert fall at markmus har hatt gode forekomster de tre siste gnagertoppårene 2010-11, 2013-14 og 2017-18.

Lappugler har også blitt funnet hekkende i Østfold, Oppland og Buskerud. I Sverige har lappugler hekket så langt syd som mellom Halmstad og Kalmar. Derfor er det ikke utenkelig at lappugler også kan komme til å hekke helt syd til Agderfylkene i et toppår for smågnagere.

Bakgrunnslitteratur:

Solheim, R. 2009: Lappugla – en klimaflyktning på vei sydover? –Vår Fuglefauna 32 (4): 164-169.

Ławicki, Ł ., Abramčuk, A.V., Domashevsky, S.V., Paal, U., Solheim, R., Chodkiewicz, T. & Woźniak, B.

2013. Range extension of Great Grey Owl in Europe. Dutch Birding 35: 145–154.

Berg, T. 2016. Lappuglehekkinger i Hedmark 1989-2015. Rapport. Fylkesmannen i Hedmark.

Berg, T., Østby, E., Huldt, R., Svenkerud, R. & Solheim, R. 2019. Lappuglehekking i Hedmark

2016-2018. Vår Fuglefauna 42: 78-83.