Noe er galt i barskogen! Hver vår kjører jeg flere tusen kilometer i Hedmark, Dalarna og Värmland, og stopper omkring 150 ganger for å sjekke rugekasser eller plattformer for slagugle og lappugle. Årets feltsesong har vært skremmende. Fra 16. til 29. mai hørte eller observerte jeg ikke en eneste svartmeis, granmeis eller toppmeis. Heller ikke trekryper ble påvist noe sted.

Den årlige uglekassesjekkingen startet med opphenging av 80 slaguglekasser i Hedmark i årene 1979-85. I 2004 ble 28 av kassene flyttet til Dalarna län i midt-Sverige, og hengt opp mellom Malung, Mora og Vansbro. Etter at lappugla dukket opp som hekkefugl i Hedmark i 2009-11, ble 100 hekkeplattformer for denne arten satt opp i et belte gjennom Hedmark, Dalarna og Värmland i årene 2012-2014. Plattingene har økt antallet stoppunkter langs den årlige ruta til omkring 150.

I løpet av de siste 10-15 årene har mengden syngende spurvefugler gradvis avtatt fra år til år. Noen ganger kan kaldt vær legge en demper på fuglesangen, men det kan likevel ikke forklare at det blir lenger avstand mellom hver syngende måltrost, trepiplerke, bokfink, rødstjert og jernspurv. Fraværet av disse fuglene skyldes ikke gradvis dårligere hørsel, for den tynne sangen til fuglekongen klarer jeg fremdeles å høre, og arten ble registrert i underkant av ti ganger under årets feltarbeid. Men hvorfor mangler de stasjonære barskogsmeisene?

Mai måned 2020 var den kaldeste siden 1997 i henhold til Meteorologisk Institutts værvarsel. Kaldt vær kan legge en demper på fuglenes sangaktivitet, men under de to siste ukene av mai kom dagtemperaturene jevnlig opp i 15-20 varmegrader. Selv om granmeis, svartmeis og toppmeis ofte synger og starter egglegging tidlig, så både hører og ser en disse fuglene utover i hekkeperioden. Særlig toppmeisens rullende strofer er lette å fange opp i furudominert barskog. Det er mer nærliggende å mistenke at fuglene ikke finner nok mat, og da er det mest sannsynlig at dette skjer i vinterhalvåret. Det kan forklare hvorfor også trekryperen synes å mangle, mens fuglekongene fremdeles er å høre. Fuglekongene trekker ofte sydover, og kan således ha unngått å sulte i hjel.

Insektenes tilbakegang er dokumentert i mange sammenhenger, og synes å reflektere noe som rammer på tvers av artsgrensene. I begynnelsen av juli 1982 kjørte jeg fra Oslo til Torneo i nord-Finland til et første møte med lappugler. Fronten på min gamle Saab 95 var helt tilklistret av insekter da jeg nådde Torneo. På samme tid i 2019 kjørte jeg samme tur med samme formål igjen, denne gangen med en VW transporter med større frontrute. Forskjellen var skremmende! Ikke en eneste gang trengte jeg å rengjøre frontruta for knuste insektlik! Samme situasjon gjentok seg under vårens feltarbeid, hvor kjøreturen gikk helt nord til Strömsund i Sverige. Denne mangelen på knuste insekter på bilvinduene er kanskje en glede for de fleste bilførere, men alle som har hatt sertifikat i 40-50 år kan ikke ha unngått å legge merke til forandringen. Det er trolig også den beste passive dokumentasjonen på hvor omfattende nedgangen i insektmengdene er!

De stasjonære barskogsmeisene overlever på insekter, edderkopper og andre virvelløse småkryp som de enten har lagret om høsten, eller som de finner mellom barnåler og i barksprekker på bartrærne. Dersom mengden insekter avtar må fuglene bruke mer søketid mellom hver gang de finner en matbit. Det fører uvergerlig til at de sulter i hjel! Er det dette som nå skjer med barskogens meiser? Min feltsesong denne våren gir i alle fall meg store bekymringer. Noe ser ut til å være galt i skogen!