Kulturmarksenga er et eldorado for både blomster, beitemarksopp og barn som binder blomsterkranser. Nå trues dette paradiset av både gjødsel og gjengroing.

Tekst: Harald Bratli, forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA)

I Norge har vi noen få spesielle naturtyper som huser et stort antall sjeldne arter, og vi kaller disse artsoasene for hotspot-habitater. Prosjektet ARKO har kartlagt et utvalgt av slike hotspot-habitat – deriblant kulturmarkseng.

Utmarkas arvesølv 

Kulturmarksengene er en naturtype som vitner om fortidens bønders møysommelige slit over hundrevis av år. De første sporene etter tidlig jordbruk er fra den yngre steinalderen, for om lag seks tusen år siden. Da var klimaet mer gunstig enn i dag, og vegetasjonen i lavlandet var dominert av edelløvskog. Vi kan anta at naturlig åpne grasmarker ble utnyttet til husdyrbeite, og etterhvert ble også skog ryddet. Siden kulturmarksengenes utgangspunkt var skog eller naturlig åpne grasmarker, deler engene mange arter med disse naturtypene. 

Kulturmarksengene er dominert av lavvokste urter og gras som også naturlig finnes i området. Vi kaller derfor engene semi-naturlige. Vi finner engene fra ytterste kyst til fjellet, på fattig og rik berggrunn, og de kan være alt fra ekstremt tørre til ganske våte. De spenner derfor over en enorm variasjon. Sammen med jordbrukskulturens fremmarsj fulgte også flere kulturplanter fra sørlige strøk. Alt dette gjør dem til en av våre mest artsrike naturtyper med et stort mangfold av utforminger. Totalt dekker de likevel lite areal i dag. 

Etter Svartedauden lå mange gårder øde, og kulturmarkene grodde igjen. Det var ikke før på 1600-tallet at folketallet var på samme nivå som før pesten. I takt med befolkningsøkningen økte gradvis bruken av utmarka til slått og beite. Utnyttelsen av utmarka var trolig på sitt høyeste på 1800-tallet. Antall husdyr i landet kan illustrere dette. I 1665 er det anslått at antall kyr i Norge var 490 000. På slutten av 1800-tallet var det godt over en million kyr her til lands. En stor andel av vinterfôret ble hentet i utmarka, og det var der husdyra ble sendt på sommerbeite.

Jordbruket endret seg lite før mot slutten av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet, da nye teknikker ble tatt i bruk. Likevel var det først i etterkrigstiden at omleggingene i jordbruket satte varige spor de tradisjonelle kulturmarksengene. Utmarksbeite, og særlig slått i utmark, gikk sterkt tilbake, tungdrevne arealer ble forlatt, med gjengroing til buskas og skog som resultat. Mange kulturmarksenger ble dyrket opp eller gjødslet. Det er denne tilbakegangen som er hovedårsaken til at kulturmarkseng ble vurdert som en sårbar naturtype, og slåtteeng som sterkt truet, i Rødlista for naturtyper i 2011.

Et fyrverkeri av blomster og fargerike sopp 

Når vi snakker om blomsterenger, er det som regel kulturmarksenga vi mener. For mange er disse engene nærmest essensen av sommer i form av sin fantastiske fargeprakt. Det er da også et eventyrlig mangfold av planter som trives her. En sjettedel av Norges karplanter finnes her, og om lag ti prosent er sterkt knyttet til kulturmarksenga. Nesten hver fjerde rødlistete karplante har sitt hovedtilholdssted her. Noen av dem har sin europeiske eller globale hovedutbredelse i Norge. Vår underart av svartkurle er for eksempel bare kjent fra Sverige og Norge. Fjellnøkleblom finnes også nesten bare i Norge. Den er oppført på den globale rødlista som nær truet, og er en art vi derfor har et ekstra stort ansvar for. 

I disse åpne, ugjødslete og kortvokste engene finner vi også et stort mangfold av sopp. Vi kaller dem beitemarksopp, denne soppgruppen som nesten bare finnes her. Beitemarksoppene teller rundt hundre og seksti arter. To av tre beitemarksopp er på Rødlista. Dette er altså en gruppe av stort sett sjeldne og kravstore sopper. I ARKO-prosjektet har vi dokumentert mange nye forekomster av rødlistete arter. Vi har for eksempel gjort de to første og foreløpig eneste funnene av setervokssopp i Norge. Rødspore-soppen Entoloma weholtii var bare funnet én gang tidligere i Norge før vi dokumenterte den i Oppdal. Det mest oppsiktsvekkende funnet vårt var likevel av en ny soppart for vitenskapen, kremrødspore. Også kremrødspore ble funnet i Oppdal. Arten ble beskrevet i 2010.

Gjødsel: nei takk 

I ARKO har vi dokumentert mangfoldet av sjeldne arter i blomsterengene ved å sammenstille kjent kunnskap om kulturmarksengene og artene der. Vi har også gjort feltarbeid i et utvalg lokaliteter fordelt over hele Norge. Vi har undersøkt sammenhenger mellom artsrikdom av beitemarksopp og karplanter og sett på hvordan mangfoldet fordeler seg geografisk og i forhold til skjøtsel og andre miljøvariabler. 

Det er langt fra alle kulturmarksenger som er et eldorado for rødlistearter. Blant de over åtte tusen engene vi kjenner til fra Naturbase, er det bare omtrent tretti som vi vet har mer enn ti rødlistearter. Hotspots for rødlistete karplanter finner vi særlig i lavlandet på Østlandet og i sentrale dalstrøk i Sør-Norge. Beitemarksoppene liker seg i de samme områdene, men er også tallrike på Vestlandet. Det er ikke nødvendigvis slik at enger som har mange rødlistete beitemarksopp også har mange rødlistete planter, eller omvendt. Derfor bør engene undersøkes for begge artsgruppene. Men det er sånn at gode data for sopp oppnås først etter flere besøk på en lokalitet og helst flere års undersøkelser, og det har vi ikke kunnet gjennomføre i ARKO. 

Der kalkinnholdet i jorda er høyt, er det ofte mange rødlistearter av både beitemarksopp og karplanter. De mest artsrike engene er ikke gjødslet. Når engene gjødsles, blir det bedre vekstvilkår for store, konkurransesterke arter, og artsmangfoldet synker. De mest artsrike engene er også enten beitet eller slått, antagelig over lang tid. Når hevden opphører, begynner gjengroingen med busk og småtrær, og de lyselskende artene får dårligere forhold. Gjengroing, overbeite og gjødsling er hovedårsaken til at kulturmarksengene er på retrett. Skal de mangfoldige og artsrike blomsterengene fortsatt glede kommende generasjoner, er det helt nødvendig at skjøtselen med beite og slått fortsetter. Skjøtselen må tilpasses for å ta vare på mangfoldet. Det er særlig viktig i enger med ekstra sårbare arter.

Kulturmarkseng er ugjødslete eller lite gjødslete enger som mennesker i lang tid har holdt i hevd med husdyrbeite eller slått, ofte i kombinasjon med husdyrbeite om høsten eller våren. De har verken vært pløyd eller tilsådd. Mange enger ligger i utmark eller på brattlendte eller steinete steder i innmarka. Opphør av hevd med påfølgende gjengroing, oppdyrking og nedbygging har ført til tap av areal og redusert økologisk tilstand i mange enger.

ARKO står for  «Arealer for rødlistearter – kartlegging og overvåking». ARKO-prosjektet er en del av Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. Formålet med ARKO er tredelt: For det første skal det øke kunnskapen om rødlistearter. Dernest skal det identifisere viktige forvaltningsområder for rødlistearter og dessuten skal det utvikles metoder for overvåking av disse artene. I ARKO fokuserer vi på hotspot-habitater. Dette er sjeldne, velavgrensete naturtyper med ansamlinger av rødlistearter og gjerne også mange habitatspesifikke arter. 

Les mer i temaheftet Oaser for artsmangfoldet – hotspot-habitater for rødlistearter. NINA Temahefte nr 061. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.