Av Marianne Evju, forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Strandenger er et eldorado for småkryp og sjeldne, hardføre planter som ikke er redd for å ta en dukkert i saltvann. 

I Norge har vi noen få spesielle naturtyper som huser et stort antall sjeldne arter, og vi kaller disse artsoasene for hotspot-habitater. Prosjektet ARKO har kartlagt et utvalgt av slike hotspot-habitat – deriblant sørlige strandenger.

Et hardt liv i fjæra

Vegetasjonen i fjæresonen er preget av spesialister som tåler mye salt i jorda. Tidevannet gjør at de stadig blir badet i saltvann, noe som paradoksalt nok fører til vannmangel for plantene. Strandplantene har derfor ulike tilpasninger til å overleve vannmangel, som ekstra tjukke blader. Saltvannet bringer med seg små partikler, som skrubber plantene og legger seg som et tynt lag på bakken. Isen som legger seg om vinteren, kan om våren når den smelter rive løs vegetasjonen. Salt i jorda og stadige forstyrrelser fra is, vann og vind gjør at busker og trær ikke kan etablere seg. På strandengene dominerer derfor lyselskende vekster, spesielt gress- og gresslignende arter.

Strandengene myldrer av småkryp, som biller og sommerfugler. Ulike deler av stranda er viktig for ulike arter. Noen lever på de vegetasjonsløse mudderflatene, andre under fjæresteinene, andre igjen holder til i takrørsumpene. Noen spiser døde plante- og dyrerester, andre spiser hverandre. Enkelte arter er plantespisere. Den lille bladbillen Longitarsus plantagomaritimus lever på for eksempel på strandengarten strandkjempe. Bladbillen ble første gang funnet i Norge i ARKO-regi. Andre kryp holder til blant de høyvokste urtene i bakkant av strandenga. De fleste av de rødlistete insektene er klimatisk begrenset. De finnes kun naturlig i områdene med varmest sommerklima, rundt Oslofjorden og nedover langs Sørlandskysten.

En naturtype i beit for beitedyr

Strandenger finnes langs kysten i hele Norge. Hvor ofte de forekommer og hvor store de er varierer. Rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten er tidevannsforskjellene små og landskapet ofte småkupert. Her er arealene av strandenger naturlig begrenset. I tidligere tider var strandengene viktige beiteområder for husdyr. Da landbruket ble intensivert i etterkrigstiden, ble mange strandenger drenert og oppdyrket. Bruk av strandengene til husdyrbeite ble mindre vanlig, og mange enger gror igjen. I tillegg er strandsonen populær for boliger og hytter. Gjengroing og generelt press på arealene gjør at sørlige strandenger har gått kraftig tilbake. Strandengene i sør er derfor en rødlistet naturtype, klassifisert som sterkt truet.

De engene som har vært beitet over lengre tid, har ofte et rikt artsmangfold. Når beitet opphører, gror engene igjen med takrør og andre høyvokste gress og siv, og færre arter finner sin plass på enga. En rekke små lyselskende urter, som vi gjerne kaller pusleplanter, er derfor på Rødlista. Gås og andre fugler beiter også på strandengene, men dette beitet er ofte ikke nok til å hindre gjengroing av de indre delene av engene.

Strandenga – et billeparadis

Vi har et stort behov for mer kunnskap om de arealene vi har igjen av strandenger i sør. For å finne ut mer delte vi kysten inn i et rutenett på 250 × 250 meter og trakk ut tilfeldige ruter for kartlegging. Over hundre lokaliteter fra Østfold i øst til Rogaland ble i vest ble undersøkt. Vi har registrert artsmangfold av karplanter, økologisk tilstand, trusler og påvirkninger. Strandengene er større og forekommer oftere langs kysten av Østfold og Vestfold enn lenger sør- og vestover. I Østfold og Vestfold opptrer ofte mange rødlistete karplanter sammen på en strandeng. Samtidig er også helt små fragmenter med strandengvegetasjon viktige leveområder for de rødlistete pusleplantene her. Langs Sørlandskysten opptrer rødlisteartene sjeldnere, men strandengene her er viktige for arter som ikke forekommer lenger øst. Vi har registrert i alt 16 rødlistete karplanter og dokumentert nye forekomster av flere av artene.

For å få en god oversikt over mangfoldet av biller på strandenger har vi brukt flere metoder. Fallfeller samler billene som løper på bakken, og med håv har vi fanget billene som kryper på plantene. På bare 15 strandenger spredt fra Østfold til Agder har vi funnet 14 prosent av alle norske billearter. De fleste av disse gjennomfører store deler av livssyklusen sin i strandenga. At strandengene er hotspots for biller, må sies å være stadfestet. Strandengenes rike og varierte plantesamfunn, med gradvise endringer i vegetasjonen fra sjø til land, gir stor variasjon i ulike miljøfaktorer på lite areal. Vi påviste ni rødlistearter, hvorav åtte truete. Stumpglansbillen Kateteres rufilabris er ikke tidligere kjent fra Norge. Vi fant den på tre strandenger, to i Vestfold og én i Aust-Agder. Både larver og voksne av denne lille krabaten lever av blomstene til ulike starr- og sivarter. 

Viktig med grep om mørketallene

Arbeidet i ARKO har gitt oss viktig kunnskap om arealene av hotspot-habitatet sørlig strandeng. Vi vet mer om hvor mye vi har og hvordan det står til med arealene. Vi vet også mer om hvilke trusler som dominerer. Selv om vi alt vet at arealene av strandeng fra naturens side er små og naturlig fragmenterte, ser vi at menneskelig påvirkning fører til ytterligere tap av leveområder for artene. Dette skjer særlig på to måter. For det første blir de sårbare arealene bygget ned, for eksempel gjennom etablering av båthavner. Dernest blir den økologiske tilstanden på arealene redusert. Mangel på beitedyr er en viktig faktor. Om lag halvparten av det arealet vi har kartlagt, har vært beitet tidligere, men beites ikke lenger. Over tid vil disse kortvokste engene gro igjen, og de små, lyselskende plantene vil forsvinne. Tilrettelegging for hytter og friluftsliv med plenklipp og båtlagring påvirker også livsvilkårene for strandengplantene. Mange lokaliteter er allerede tapt eller utsatt for betydelig arealtap. Kartleggingen i ARKO gir dermed viktig kunnskap når Rødlista for naturtyper skal revideres.

Kartleggingen gir også viktig kunnskap om rødlisteartene. Vi vet mer om hvor de forekommer og hvor ofte de opptrer sammen på en strandeng. Karplanter, og rødlistete strandengplanter, er egentlig en ganske godt kjent gruppe. Likevel fant vi flere nye forekomster av disse små, salttålende pusleplantene i Østfold, hvor mange har lett etter dem før oss. Vår tilnærming med tilfeldig uttrekk av kartleggingsruter gjør det mulig å vurdere mørketall for rødlisteartene. Mørketallet sier noe om hvor mange steder arten finnes som vi ikke allerede kjenner. Bedre grep om mørketall er viktig kunnskap for arbeidet med revisjon av Rødlista.

Strandenger finnes langs hele kysten på beskyttete, slake havstrender der finmateriale ikke vaskes vekk av bølgene. Saltpåvirkning, erosjon og påvirkning fra vind og bølger gir grunnlag for naturlig åpne engsamfunn. Kortvokste strandenger finnes ofte der vi mennesker har holdt arealene i hevd gjennom beite og slått over lang tid, og langs Oslofjorden og Sørlandskysten huser kortvokste strandenger mange sjeldne spesialiserte arter, spesielt av insekter og karplanter.

ARKO står for  «Arealer for rødlistearter – kartlegging og overvåking». ARKO-prosjektet er en del av Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. Formålet med ARKO er tredelt: For det første skal det øke kunnskapen om rødlistearter. Dernest skal det identifisere viktige forvaltningsområder for rødlistearter og dessuten skal det utvikles metoder for overvåking av disse artene. I ARKO fokuserer vi på hotspot-habitater. Dette er sjeldne, velavgrensete naturtyper med ansamlinger av rødlistearter og gjerne også mange habitatspesifikke arter. 

Les mer i temaheftet Oaser for artsmangfoldet – hotspot-habitater for rødlistearter. NINA Temahefte nr 061. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.