I kalklindskogen rundt Oslofjorden kan du finne flerstammede lindeindivid som er flere tusen år gamle. Blant disse oldingene lever et sjeldent mangfold av sær sopp. 

Av Tor Erik Brandrud, forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA)

I Norge har vi noen få spesielle naturtyper som huser et stort antall sjeldne arter, og vi kaller disse artsoasene for hotspot-habitater. Prosjektet ARKO har kartlagt et utvalgt av slike hotspot-habitat – deriblant kalklindeskog.

Kalklindeskogenes siste fristed?

Kalklindeskog er selve «urnaturen» i Oslofjordområdet, med bestander som bokstavelig talt har røtter tilbake til varmetiden etter siste istid. Tidligere hadde lindeskogene en stor utbredelse her, men i dag er det bare små restforekomster igjen på bergknauser og i rasmarker. Disse restene er imidlertid svært viktige gjennom å være habitat for et sjeldent biomangfold. Åtti rødlistete sopparter har sitt hovedtilhold her, og nærmere seksti av disse har status som truet.

Europas løvskoger er under forandring. Bare rundt to prosent av de gamle edelløvskogene i Europa er igjen på grunn av arealtap og andre påvirkninger. Slik var det ikke tidligere. I den første varme perioden etter istiden var det åpne, lyskrevende skogtyper med lind, hassel og eik som rådde grunnen. Etterhvert rykket mer skyggetålende treslag som bøk og agnbøk fram. De «gamle» skogtypene, som kalklindeskog med sitt tilhørende artsmangfold, har på sin side gått sterkt tilbake.

I dag står kalklindeskoger igjen nesten bare i utkantområder der bøken ennå ikke har nådd. Den finnes noen få steder nordvest i England og sørøst i Sverige, men mest i Oslofjordområdet. I disse bøkefrie sonene langs Oslofjorden har vi bevart våre unike kalklindeskoger, som relikter fra varmetiden. Den gang dekket disse skogene omlag en fjerdedel av arealet i Oslo-Romerike-området. I dag står den igjen på rundt hundre og femti små, mer eller mindre fragmenterte lokaliteter.

Den varmekjære naturtypen kalklindeskog framtrer altså paradoksalt nok som en av de viktigste ansvarsnaturtypene for det kalde Norge. Kalklindeskogene våre ligger midt i pressområdene rundt Oslofjorden og er en truet naturtype, med en betydelig tilbakegang på grunn av utbygging de siste femti årene.

Kalklindeskogsoppene – ekteskap med «evighetstrærne»

Kalklindeskog er selve «urnaturen» i Oslofjordområdet. De flerstammete lindeindividene kan i seg selv ha omtrent evig liv der de klamrer seg fast til sprekker i kalkberget. Når én stamme går overende, vokser en ny opp, og etterhvert kan det bygge seg opp grove sokler som velter seg ut over kalkblokkene. Slike «blekksprutlinder» kan være flere tusen år gamle, kanskje enkelte like gamle som bestandene de står i.

Med reliktpregete naturtyper følger ofte reliktpregete arter, og kalklindeskogene har sine kalklindeskogsopper. Dette er sopper som er avhengig av både kalk og forekomst av lind eller hassel. Artene har nemlig et samliv med røttene til lind og hassel – de danner mykorrhiza (sopprot). I likhet med røttene de lever på, ser en del av disse kalklindeskogsoppene ut til å ha svært gamle og isolerte forekomster. Det hele blir ikke bedre av at de har liten evne til spredning og nyetablering. Flere arter er kun kjent fra én eller to lokaliteter, og vi finner stadig nye, ukjente arter her. Til sammen kjenner vi nå nærmere seksti truete kalklindeskogsopper. Førti av disse er kun funnet i kalklindeskog, noe som gjør dette til det rikeste hotspot-habitatet for truete sopparter i Norge.

Kalklindeskogsoppene er sjeldne overalt i Europa, men mange har en vid utbredelse, via Mellom-Europas kalkbøkeskoger til de eviggrønne steineikeskogene ved Middelhavet. Noen er imidlertid helt eller nesten helt knyttet til lind og kan ha sine hovedbestander i våre kalklindeskoger.

Osloslørsopp er eksempel på en av de mest kresne lindeartene. Ut fra det vi vet i dag er denne soppen bare kjent fra Oslofjordområdet. I tillegg har vi lindeslørsopp, som bare er kjent fra Oslofjordområdet samt fra én lokalitet i kalklindeskog i Tsjekkia. Nylig er det oppdaget også en nærstående «søsterart» til osloslørsopp i kalklindeskogen; christianiaslørsopp. Denne er kun kjent fra to lokaliteter sørøst i Norge og én i Tyskland. Osloslørsopp og nærstående arter er godt kartlagt i hele Europa, også med genetiske metoder.

En av Norges best kartlagte naturtyper

Da prosjektet ARKO begynte kartlegging av kalklindeskog i 2004, kjente vi førti lokaliteter i Oslofjordområdet. I 2011, da kalklindeskog ble vedtatt som utvalgt naturtype, var vi oppe i drøyt hundre lokaliteter, og våren 2015 er det dokumentert om lag hundre og femti. Da er alle kalkområder med sannsynlighet for lind utplukket etter modellering av forekomster og faglig skjønn, oppsøkt og kartlagt. Vi antar nå at vi kjenner over nitti prosent av alle kalklindeskoger i Norge. Dermed er dette en av de aller best kartlagte naturtyper vi har.

Kartlegging av rødlistete kalklindeskogsopper har også pågått i ARKO siden 2004, og fangsten har vært god. Det er kartlagt og dokumentert med belegg godt over tusen forekomster av rødlistearter her. Noen lokaliteter har ekstreme ansamlinger av rødlistearter. Dronningberget på Bygdøy topper listene med over seksti rødlistete kalklindeskogsopper. Kartleggingen har også bidratt betydelig i jakten på det ukjente mangfoldet. Mer enn førti nye arter for Norge er funnet her siden 2004, og femten nye for vitenskapen, slike som osloslørsopp. De mange registreringene i kalklindeskog har gitt oss vesentlig, ny kunnskap om truete arter, noe som er viktig for de løpende rødlistevurderingene.

Overvåking av truete kalklindeskogsopper – å gjøre det «umulige mulig»

ARKO har utarbeidet et overvåkingsprogram for kalklindeskog og kalklindeskogsopper. Første omløp gjennomføres i regi av ARKO i 2013−2015. Det er en stor utfordring å overvåke svært sjeldne, truete arter generelt, fordi det er vanskelig å fange opp nye lokaliteter. Dermed vil overvåkingen ofte begrense seg til bare å kunne følge allerede kjente lokaliteter.

Det er en ekstra stor utfordring å overvåke de mange truete artene i relativt lite kjente grupper som sopp. Få av forekomstene er kjent, og registrerbare individer opptrer ikke til enhver tid. Ved å overvåke hotspot-habitater med ansamlinger av truete arter som bare finnes her, kan vi gjøre «det umulige mulig». Vi overvåker populasjonene av kalklindeskogsoppene i et tilfeldig utvalg av kalklindeskogslokalitetene. Representative endringer i kjente forekomster blant kalklindeskogsartene fanges opp, og nye forekomster av artene oppdages. De to første årene i det første overvåkingsomløpet av kalklindeskog har gitt oss data på nær 90 prosent av de truete kalklindeskogsoppene.

Kalklindeskog er en svært sjelden og truet naturtype. Den opptrer bare i pressområdene langs Oslofjorden og såvidt opp til Mjøsa, og forekommer nesten ikke utenfor Norges grenser. Kalklindeskog opptrer på ren kalkstein og kalkrik skifer og er dominert av lind og hassel, men ofte også med et betydelig innslag av andre edelløvtrær som ask og eik. Dette er en utvalgt naturtype som er særskilt sikret etter naturmangfoldloven.

ARKO står for  "Arealer for rødlistearter – kartlegging og overvåking”. ARKO-prosjektet er en del av Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. Formålet med ARKO er tredelt: For det første skal det øke kunnskapen om rødlistearter. Dernest skal det identifisere viktige forvaltningsområder for rødlistearter og dessuten skal det utvikles metoder for overvåking av disse artene. I ARKO fokuserer vi på hotspot-habitater. Dette er sjeldne, velavgrensete naturtyper med ansamlinger av rødlistearter og gjerne også mange habitatspesifikke arter. 

Les mer i temaheftet Oaser for artsmangfoldet – hotspot-habitater for rødlistearter. NINA Temahefte nr 061. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.