«In Norway, everything is possible! ».

Mannen foran meg slår ut med armene og ler. Vi er på moskussafari på Dovrefjell i slutten av juni, og det har nettopp begynt å hagle kraftig. Dette er absolutt ikke noe problem for de utenlandske turistene - det virker faktisk som at litt ekstremvær bare gjør opplevelsen enda bedre.

Viltturisme er en av nisjene innenfor naturbasert reiseliv som vokser raskest internasjonalt. Også her i Norge øker etterspørselen. Likevel er dette et av områdene innen naturbasert reiseliv norske forskere vet minst om. For å øke kunnskapen studerer jeg turistopplevelser innen viltturisme i min BIOTOUR-relaterte doktorgradsavhandling.

Tiger og moskus

I den første delen av feltarbeidet mitt på Dovrefjell har jeg deltatt på flere moskussafarier og snakket med både guider og deltakere. Hensikten er å danne meg et bilde av turistenes opplevelser og å rekruttere deltakere til en spørreundersøkelse.

Det er per i dag 5 selskaper som driver aktivt med moskussafari på Dovrefjell gjennom hele høysesongen og har fått dispensasjon av forvaltningen til dette.

Ifølge safariselskapene er majoriteten av kundene fra Europa, men de opplever en økende pågang fra Asia og Nord-Amerika. Deltakerne jeg har møtt så langt er europeere i alderen 11 til 81 år.

Den eldste deltakeren forteller meg at han tidligere har vært på tigersafari i India sammen med kona, og mener moskussafari på Dovrefjell er minst like spennende.

Selv om turistene har forskjellig bakgrunn, alder og interesser, har de nemlig et felles mål med safarien: å få se moskus på nært hold. Flere drømmer også om å ta med seg hjem en «moskusdott» - ull fra moskusen som fester seg til vegetasjonen i området.

Skuffelse, sult og nytt håp

«Alle skal i alle fall ha sett en moskus før vi drar hjem i dag», lover guiden.

Under den årlige tellingen våren 2018 var det minst 244 moskus på Dovrefjell. Stort sett finner de moskus på alle safariene, men det varierer hvor nært de kommer og hvor langt de må gå. Kundene blir minnet på at vi er i moskusens rike og må møte dyrene på deres premisser, noe de fleste respekterer.

Vi har allerede sett moskus på avstand, gjennom guidens teleskop. For å komme nærmere dyrene forlater vi stien og terrenget blir røffere. Etter en stund innser guiden at dyrene vi så i teleskopet har løpt utenfor rekkevidde.

Flere er skuffet, men uttrykker forståelse for at det ikke er garanti for å få sett ville dyr og at turen uansett har vært fantastisk. Vi begynner å bli slitne og tar en matpause. Guiden derimot, har ikke gitt opp håpet og leter videre på egenhånd.

Safariene er mest populære om sommeren, og turene fylles fort opp i juli og august. Noen bedrifter tilbyr også turer om vinteren. Vinterturene er særlig populære blant de spesialiserte viltfotografene som jakter på motiver med moskus i snøen. En av tilbyderne forteller at «hvis vi ikke tar turistene med ut om vinteren, så går de ut på egenhånd og det kan bli farlig». Hvis man ønsker å oppsøke moskusen på egenhånd anbefales det en sikkerhetsavstand på 200 meter.

Etter 10 minutters rekognosering, kommer guiden tilbake med gode nyheter:

Vi er bare fire hundre meter unna en moskusfamilie – tre kuer og to kalver! Deltakerne lyser opp, og plutselig er ingen slitne eller sultne lenger.

Ikke fiende

Moskusen levde i Norge for 30 000 – 100 000 år siden, men døde ut i Skandinavia under siste istid. Dagens stamme er etterkommere av dyr som ble innført fra Grønland i perioden 1947-1953. I dag regnes arten som innført i Norge og bestanden på Dovrefjell aksepteres fordi den ikke medfører ulemper for stedegne arter i området. Dyr som går utenfor dette området felles.

Sammenlignet med villreinen, har vi i Norge ikke jaktet på moskusen i like stor utstrekning. Moskusstammen på Dovrefjell ser derfor ikke nødvendigvis på mennesket som en naturlig fiende. Dette gjør det mulig å komme relativt nær moskusen uten å stresse dyrene, så lenge det er tydelig at vi ikke er en trussel.

Før vi går nærmere moskusfamilien minner guiden oss på sikkerhetsreglene: bevege oss samlet og som én gruppe, gå sakte og stoppe på veien. Slik blir moskusen gradvis vant til stemmene våre og lukten vår. Etter hvert får vi også beskjed om å sette oss ned, for å fremstå som mindre truende.

Gruppen blir snart helt stille. Den eneste lyden vi hører er fra kameraene, som knipser bilder konstant.

Mister munn og mæle

For mange viltturister er bildene de får av dyrene den aller viktigste suveniren. De aller mest spesialiserte har med seg utstyr til flere tusen kroner. Moskussafari ser imidlertid ut til å være en aktivitet som også mindre spesialiserte kunder engasjerer seg i.

En halvtimes tid og noen hundre bilder senere begynner deltakerne å bli ferdige og vi drar tilbake – mange av oss med en lodden moskusdott i lomma.

Når jeg etterpå spør deltakerne om de kan beskrive følelsen de fikk i det øyeblikket de så moskusen på nært hold, er det vanskelig for dem å sette ord på hvor fantastisk de synes at det var.

Målløshet er ofte et tegn på en såkalt ekstraordinær opplevelse, en klassifisering som er benyttet mer i forskning innen markedsføring. Slike opplevelser er utfordrende å skape, men har stor verdi for kundene. Jeg ønsker å undersøke om denne klassifiseringen også kan beskrive opplevelser innen naturbasert reiseliv.

Hva er det med moskus og ville dyr?

Feltarbeidet mitt har så vidt begynt, men jeg er allerede fascinert av moskusen, deltakernes engasjement og produktene de ulike tilbyderne av moskussafari har bygget opp.

Jeg håper at min doktorgrad vil gi mer innsikt i hvilke aspekter ved moskussafari og viltturisme som appellerer til deltakere. I BIOTOUR-prosjektet undersøker vi også deltakernes holdninger og adferd mot ville dyr, og naturen generelt. I mellomtiden kan holdninger til moskussafari illustreres med denne kommentaren fra en av turistene jeg møtte:

«Det må oppleves. Ja».