Når vi skriver dette sitter vi i teltet og hører på det flakkende suset av propanbrenneren. Lyset røper det ikke, men følelsen i kroppen avslører at det er midt på natta. Vi sitter isbjørnvakt.

Av Aubrey Jane Roberts og Victoria Engelschiøn Nash

Vi er nå halvveis i den andre uken med feltabeid i Flowerdalen, 30 kilometer øst for Longyearbyen. De siste ti dagene har gått med til å flytte tonnevis med skifer, spise masse sjokolade og snu døgnet. Vi har snudd døgnet så mye at middag vanligvis blir inntatt mellom klokka ett og to om natten. Det har begynt å bli spennende om noen er våkne når turistene kommer 11.30.

Tidligere i uken nevnte vi en fiskeøglehale som forsvant inn i fjellsiden. Den fikk fort kallenavnet «Cliff» og har vært det funnet vi gledet oss aller mest til å avduke. En skikkelig «cliffhanger», med andre ord.

Og som habile øglegravere på Svalbard, vet vi av erfaring at det sjeldent slår feil med disse fossilene her i Arktis. To hele dager gikk med på å rive ned fjellsiden og planere og klargjøre for utgraving. Allikevel, da avdukingen kom, fikk vi oss et sjokk.

Halen fortsatte to hele virvler til, eller i en mer familiær skala, 1,5 centimeter. Fiskeøglehalevirvler er verken det mest spennende eller vitenskapelig nyttige. Noen hadde vanskelig for å tro at det virkelig ikke var noe mer fossil der. Selv en tørr bemerkning fra Achim om at det tross alt er mer enn mange finner på en to måneders feltsesong andre steder i verden, bet ikke på oss.

Svalbard er tross alt en av verdens rikeste øglelokaliteter, og vi øglegravere mistet bakkekontakten for lenge siden.

Ikke at vi har blitt skuffet i de andre utgravingene, altså. Masterstudent Ole Frederik kom seg aldri så mye lenger enn 20 meter fra leiren. Litt ned bakken fra der vi bor, ligger en hel fiskeøgle i skiferen. Denne har en del av gruppa brukt hele feltarbeidet på å få ut, og nå når den er så godt som ferdig, har vi endt opp med seks kapper.

Den 3–5 meter lange fiskeøgla ser ut som den er i slekten Cymbospondylus, men for å bestemme det sikkert må den renses og prepareres før den kan beskrives. Ole Frederik har en stor jobb fremfor seg.

Snuing av den største gipskappen til Cymbospondylus-fiskeøglen. (Video: Charlotte Sletten Bjorå)

Etter en mystisk flyvning gjennom dalen av Sysselmannens Superpuma-helikopter, bestemte vi oss for å ha isbjørnvakt de neste nettene. Lave, sakte helikoptersøk i fjellsiden betyr vanligvis at de enten leter etter noen (det er ingen andre i vårt område som vi vet om) eller forsøk på å lokalisere en bjørn. Vi tar ingen sjanser og antar det siste. Hver natt blir fordelt på halve gruppa, slik at det alltid er en morgenfrisk (?) gjeng til å overta neste natt. Det første skiftet gikk fra 02 til 05, og vi er nå på 05 til 08-skiftet.

Det er en egen stemning rundt det å sitte isbjørnvakt. Leiren er uvant stille. Den eneste lyden kommer fra (den alltid like opplagte) propanbrenneren. Med bare noen netter igjen til hotellrom og gardiner, er det er best å utnytte den siste tiden under midnattssolen.