Rutinene har satt seg, og feltlivet går sin vante gang i Flowerdalen.

Av Aubrey Jane Roberts og Victoria Engelschiøn Nash

Etter flere dager med vind og lave skyer er endelig sola fremme igjen, og flere feirer med solbriller og tynn genser (dog kun for en kort stund). I 2014 lokaliserte vi tre beinlag, og nå er vi tilbake for å grave ut disse.

Grippia-laget er det eldste av de tre lagene med knokler, omtrent 245 millioner år. Her er det funnet flere kjevebiter etter et merkelig dyr kalt Omphalosaurus, men det er ingen som egentlig vet hva slags dyr det er eller hvem det er i slekt med. Det er dette masterstudent Christina skal finne ut.

Noen millioner år yngre er Nedre Saurie-laget, cirka 242 millioner år. Her finner vi store loffeknokler og virvler etter fiskeøgler, samt små haitenner, fiskevirvler og mystiske biter. Det er dette laget Victoria skal beskrive i sin masteroppgave. Vi trodde egentlig det var plukket rent i fjor, og for tre kvelder siden var vi svært overrasket over å finne enda flere bein. Da vi kom tilbake i går og fortsatt kunne fylle en bærepose med knokler, måtte vi innse at vi neppe får plukket fjellsiden ren.

Det yngste laget er Øvre Saurie, på rundt 238 millioner år. Her har vi funnet en liten «lomme» i fjellet med flere store ryggvirvler fra en fiskeøgle – kanskje fra et og samme individ. Ole Frederik skal beskrive dette området og dyret som er funnet her. Denne utgravningen er nærmest leiren, og den vi tyr til i dårlig vær.

Lenger borte i skråningen, men stadig i det samme laget, bestemte vi oss for å grave frem en stor flate for å se om vi kan si noe om fossiltettheten. I fjor så vi flere knokkelrester vitre ut i fjellsiden, og alle krysset fingrene for at vi skulle finne et helt dyr lenger inne i fjellet. Vi kom ned til laget der fossilene skulle ligge, og ganske riktig. Under den første steinhellen som ble snudd lå en liten, sammenhengende fiskeøglehale. Resten av kroppen fortsetter rett inn i fjellet. Fjellet må ned.

Vi fjerner fjell med trykkluftsboret «Bruce». (Video: Aubrey Roberts)

Gruppa er nå spredt ut over flere utgravninger, alle med knokler nok til samtlige. Selv botaniker Charlotte, som spesifikt ba om en utgravning der hun slapp å møte på knokler, traff på en ryggvirvel i går. Etter et lite nervøst sammenbrudd og noen påfølgende timer fordypet i «Lids Flora», var rytmen i gruppa tilbake til normalen.