70 tonn med landskapsarkitektur - naturskjønne fordeler og steinharde bakdeler
Fokuset i år ble å grave ut et 44 kvadratmeter stort hull. Vi prøvde å tømme det beinrike Grippia-laget for fossiler, i hvert fall så langt det lar seg gjøre på to uker. I tillegg til denne utgravingen, ble årets øglegravertur også preget av flere andre store overraskelser.
Skrevet av Victoria Engelschiøn Nash og Aubrey Jane Roberts
Etter flere dager som varte til etter midnatt med pirking i hullet, fjernet vi det cirka fem centimeter tykke fossillaget.
Det som er like viktig, er å deretter fylle igjen utgravingen og fjerne alle spor. Tanken på å plassere 70 tonn skifer pent tilbake på plass frister ingen når man har jobbet så hardt man greier for å få den ut.
Allikevel, etter to fulle dager med gjengraving (hvorpå hvor alle fikk leve ut sin indre landskapsarkitekt - legge steiner «tilfeldig» og sette på plass planter), var så godt som alle spor etter oss borte og vi var ganske fornøyde.
I mellomtiden jobbet Tommy, Tanja og Pat med en metode for å transportere de beinfylte posene de 140 høydemetrene ned til leiren. Herfra får fossilene nemlig haike med helikopteret til Longyearbyen.
De pakket posene inn i en stor presenning og dro det ned en snøfylt ravine – og det fungerte over all forventning. Det var noe som minnet veldig om hest og kjerre over hele opptrinnet, og vi var enige om at vi burde ta med bjeller til tauene neste gang.
I tillegg til det vanlige gravearbeidet, inneholdt denne feltsesongen nok en overraskelse (se tidligere innlegg om Øglegraver-bryllup): Vi var alle bedt til Spitsbergen Travels grillfest på stranda.
Grillfesten tiltrakk ikke bare oss, men noen spennende dog uinviterte gjester. Det vi trodde var to måker på klippen over bukten ved siden oss, viste seg med en ett å være ikke ett, men to hoder. En isbjørnbinne med ungen sin.
De var på trygg avstand og vi var en stor gruppe, noe som gjorde dette til en fantastisk opplevelse. Til og med de mest hardbarkede Svalbard-guidene var imponerte. Bjørnene derimot, var ikke like imponerte over oss og la seg heller ned for å baske og småleke i midnattsolen.
Vi spiste opp kotelettene så fort vi kunne for å unngå å måtte dele, og dro tilbake til leiren. For å ikke komme på kant med våre nye naboer roterte vi på å være isbjørnvakt.
Det hadde ikke vært rart om de ble nysgjerrige. Vi kom frem til at lukten av et par uker uten dusj og med en marinade av grillukt trolig minner noe om «sel i barbequesaus».
Dette årets feltsesong ble mer hektisk enn vi først hadde tenkt, ettersom utgravningen av Grippia-laget ble større enn vi hadde regnet med. Samtlige er støle og med diverse gnagsår, men vi er overlykkelige over resultatet. Man kan aldri ha for mange fossiler! Som Tanja påpekte: «Hver av disse 50 beinposene inneholder nok informasjon for flere PhD- og masteroppgaver».
Vi forlater dere med hvordan den nye doktorgradsstipendiaten på Naturhistorisk museum, Bitten Bolvig Hansen, opplevde feltarbeidet vårt på Svalbard. Slik det ser ut i dag, er denne ekspedisjonen den siste vi skal ha i Flowerdalen, etter to tidligere feltsesonger i 2014 og 2015. Vi har i hvert fall gjort vårt beste for å grave opp alt som kan graves ut i dalen. Farvel, Flowerdalen. Hva blir det neste?