Å grave hull er seriøse greier. Øglegraverne har drevet med dette en stund nå, og hvert ekspedisjonsår er kjennetegnet av sin egen rekord: dypest, brattest, våtest, kaldest. I år trodde vi dette skulle bli vanskelig å slå, men neida. Med en utgravning som dekker 44 kvm har vi gruppas til nå desidert største hull (målt i areal, ihvertfall).

Av Aubrey J. Roberts og Victoria E. Nash

Hullet i år er en fortsettelse av beinlaget vi begynte å grave ut i fjor. Det vi har funnet  ser ut til å være en kirkegård av rester etter hai, havlevende reptiler og amfibier og beinfisk. Dyrene er ikke hele, og det kan potensielt være like mange ulike dyr som det er knokler. Hvor mange og hva slags knokler vi finner varierer, og vi har derfor laget oss et aksesystem med bokstavene A til I i den ene retningen, og tallene 1 til 4 i den andre. Til sammen gir det 36 kvadratiske områder som hver og èn har fylt flere poser med knokler. For å i det hele tatt rekke å få med oss alt, graver vi ut fossilene med spade.

Etter å ha gravd med krafser og hakker de øverste par meterne, senker vi farten når vi nærmer oss selve laget. Skrutrekkerliknende pirkere, pensler og små hagespader er de viktigste verktøyene. Dette er høydepunktet med enhver utgravning, å flikke vekk bit for bit med stein og skifer. Inni de vanntette kjeledressene holder vi varmen ganske bra. Blodsirkulasjonen er det verre med, men det merker man oftest ikke før man prøver å reise seg igjen.

Et av dyrene vi finner rester etter er det relativt ukjente dyret Omphalosaurus. Fossilforskerne er ikke enige om dette dyret tilhører fiskeøglene eller ikke. Kanskje kan vi oppklare dette med alle bitene vi finner her? Andre rester vi har funnet er enorme «haipigger», en beinutvekst på hodet og finnene til flere forhistoriske haier. Størrelsen på noen av disse tilsier at den opprinnelige eieren kan ha vært hele ti meter lang! Tanya ble over seg av glede da hun fant en kjevebit av et av hennes yndlingsdyr. Det mystiske dyret Omphalosaurus har en tannstilling som kan gi de dyktigste reguleringstannleger mareritt (se på bilde nummer tre en gang til).

Etter å ha fylt rundt 50 store plastposer med knokler og sediment, har vi nok å drive på med de neste årene i Oslo. Det blir likevel trist å forlate denne vakre dalen. Nå må vi bare fylle igjen hullet og fjerne alle spor, slik at det ikke merkes at vi har vært tilstede.