Kommunesammenslåingen mellom Eid og Selje kommune ble feiret med kake hos kommunalministeren i 2017. – Det finnes ikke noe belegg for å si at folket i sammenslåtte kommuner har fått en pervertert identitet etter sammenslåingen, skriver Tor Arnesen. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)
Kommunesammenslåingen mellom Eid og Selje kommune ble feiret med kake hos kommunalministeren i 2017. – Det finnes ikke noe belegg for å si at folket i sammenslåtte kommuner har fått en pervertert identitet etter sammenslåingen, skriver Tor Arnesen. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

Det store identitetstyveriet

En post festum kritikk av kommunestrukturprosessen.

Publisert

Så er det om ikke over, det har i alle fall roet seg og frontene i kommunestrukturkrigen har stort sett blitt i de skyttergravene de hadde da det hele begynte.

Hvordan kunne en kommunalminister tro at en kommunereform kan lykkes ved frivillighet og folkeavstemninger – og attpåtil med usikkerhet i både overføringer og hva naboen kan finne på? Ringebu er Ringebu, hamarsinger er noe helt annet enn ringbygginger. Kommunalministeren la ved flere anledninger stor vekt på identiteten som folk føler til stedet de bor, en identitet som, mente han, ikke følger kommunegrenser. Det kan han gjerne tro, men viser erfaringene at han tok feil? Og hvordan kunne han komme på den ideen?

Mens det hele sto på gjorde jeg et google-søk. Søkeordene var:

Identitet sammen med

  • kommune
  • kommunestørrelse
  • kommunereform
  • kommunesammenslåing
  • kommuneøkonomi

og alle kombinasjoner av disse der «identitet» er med.

Det ga cirka 25 000 treff. 25 000 oppslag som referer til identitet i spørsmål om hvordan vi skal kommunestrukturere oss – 25 000 oppslag som antyder at din og min identitet henger på vår nasjonale forvaltningspolitikk.

Dette slo meg som høyst underlig. Hvor rart er det at hvem jeg er og du er, henger på et skilt langs veien?

I dette tallet på 25 000 oppslag er det alle typer oppslag som google harver over og katalogiserer. Det inkluderer også faglige publikasjoner. Siden forskere har et særlig ansvar til å undersøke, er det det rimelig at vi henter eksempler og fokuserer kritikken på de faglige bidragene til debatten om kommunereformen.

Ved Handelshøyskolen spurte en førsteamanuensis ved Avdeling Institutt for strategi om:

«Identitet og kommunesammenslåing – hva kan vi lære av forskningen på fusjoner og oppkjøp?»

Og vedkommende slår innledningsvis fast at «Identitet dreier seg om hvem vi er. Det dreier seg grunnleggende om hvordan vi definerer oss selv og hvordan vi plasserer oss selv i en sosial kontekst, som forskjellig eller lik andre.»

Institutt for strategi? Virkelig? Identitetsstrategi eller?

Debatten om kommunereformen ble av mange fremstilt som en kamp mellom fornuft og følelser, mellom de som vektlegger en effektiv og rasjonell kommunestørrelse, og de som er opptatt av lokal identitet og tilknytning (qua følelse).

På daværende Høgskolen i Hedmark gjennomførte man sågar et seminar om:

«Hva vil kommunesammenslåing kunne gjøre med identitet og samhold?»

For vi antar at den – altså kommunestrukturen – vil gjøre noen med identiteten, gjør vi ikke? I samme runde dro de til med spørsmålene:

«Vil prosessene bli preget av tvang, eller basert på frivillighet?»

For vi antar vel at identiteten blir skadelidende dersom det utøves kommunestrukturell tvang, gjør vi ikke? Jeg mener, med mindre vi snakker om å oppdra ungene våre, for der må vi jo tidvis bruke en form for tvang nettopp for å skape identitet? Men vi er da ikke unger, vi i lokalsamfunnet – som jo kun er en iboende god størrelse?

Og så spurte seminaret:

«Hvilke andre gevinster enn mulige økonomiske kan oppnås ved kommunesammenslåing?»

Og her er vi tilbake ved et interessant skisma: For, som en professor ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger registrerte i en kronikk om «Fornuft, følelser og kommunesammenslåing»:

«… debatten om kommunereformen (har) av mange blitt fremstilt som en kamp mellom fornuft og følelser, mellom de som vektlegger en effektiv og rasjonell kommunestørrelse, og de som er opptatt av lokal identitet og tilknytning.»

Og slik er det vel. Men, hold an et øyeblikk; hvorfor aksepterer vi så lett at identiteten kommer på kant med fornuften, at den er en følelse? Har vi ikke først og fremst vår identitet som fornuftige tilsnakkedes mennesker? Og må vi gi slipp på identiteten for å legge vekt på fornuften?

Professor og bygdeforsker Reidar Almås fra Trondheim er sikker i sin sak – når avisa Vårt Land spør:

«– Hvilke kommuner vil ha mest gevinst av sammenslåing?

– Det tror jeg er i de sentrale strøkene, der kommunesentrene er tett som hagl – selv om den lokale identiteten er sterk, også der. Man skal ikke kimse av slik identitet, mener Almås.

– Ingen kan peke nøyaktig på hva det er, men det er en følelse av tilhørighet og eierskap som står sterkt i Norge.»

Igjen dette skisma mellom følelser og fornuft. Men ikke klargjørende. For hva sies her; i de sentrale strøk går det greit fordi identitetene lever så «tett som hagl»? Så tett at de liksom bare og enkelt smelter sammen i sammenslåinger?

Dette blir vel bare mer og mer mystisk.

Og da har vi Distriktssenteret – som har som sin sitt samfunnsoppdrag å bistå i kommunereformprosesser. Det heter i tildelingsbrevet for 2016 til Distriktssenteret at

«Distriktssenteret skal bistå Kommunal- og moderniseringsdepartementet og prosessveilederne hos fylkesmennene i arbeidet med kommunereformen.»

Senteret hadde en egen side som omhandlet «Rapporter, utredninger og verktøy som handler om identitet og tilhørighet.»

Her finner du blant 6 rapporter en fra Norsk senter for bygdeforskning og fra Kompetansesenter for distriktsutvikling med tittel:

«Kommunesammenslåing og identitet – betyr identitet noe i teknokratenes lekegrind?»

Oisann, her reises ondskapens fanebærere, teknokratene. Og her er det vel ikke nødvendig å gni inn hva budskapet er?

Jo forresten – la meg gjøre det. For rapporten hevder at identiteten:

«… i liten grad erkjennes og tas på alvor av de kommunale elitene som ofte synes å være pådrivere for kommunesammenslåing lokalt.»

Det er altså teknokrater og eliter som gir blaffen i identiteten til folket, og tvinger fram sine kommunesammenslåinger. Som vi, folket, folkestemmer i mot fordi vi føler et identitetstap. Er det en gjenkjennelse her?

Seks fagrapporter, sa jeg, er tilgjengelig fra Distriktssenteret. Andre aktuelle titler fra denne listen er:

  • «Hode og hjerte? Lyst eller smerte? – Om lokal identitet og tilhørighet i kommunereformen»
  • «Kommunestruktur mellom fornuft og følelser. Betydningen av tilhørighet og identitet i spørsmål om kommunesammenslutning.»

Og så – det måtte komme – en psykolog fra Norges Teknisk Naturvitenskapelig Universitet som utredet:

«Sosialpsykologiske perspektiver på kommunesammenslåingsprosesser: Rekategorisering og truede sosiale identiteter»

et arbeid bygget på «… politisk ledelses bruk og manipulering av sosiale identiteter i Rwanda, Zanzibar og Sudan.»

Hoy! Hvordan havnet så dette i den norske kommunestrukturdebatten? Jo, det forklarer psykologen slik. Den kjente bygdeforskerprofessoren vi nettopp har sitert sier jo nettopp at:

«… identitet og tilhørigheter vesentlig i kommunesammenslåingsdebatten, og de mener interkommunal identitet er nødvendig for vellykkede kommunesammenslåinger.»

Oopss, hvilket deilig begrep – interkommunal identitet – hvordan har du det med din interkommunale identitet i dag?

Nåvel – over 12 sider og 26 referanser – oppsummeres slik:

«… forskning (peker) på at rekategorisering kan både forbedre eller forverre intergruppe-relasjoner. Dette er kontekstavhengig, men varsomhet i en kommunesammenslåingsprosess er sentralt, da en viktig truet sosial identitet vil kunne vekke både sterke følelser og reaksjoner. Da endringer og opplevd nedleggelse av identiteter er vanskelig, kan man vurdere å ha en to-trinnsmodell for kommunesammenslåing, der trinn en er en funksjonssammenslåing (samkjøre diverse kommunale tjenestetilbud og lage interkommunale løsninger) og trinn to en kommunesammenslåing. (I forkant av en slik modell kan man eventuelt kartlegge hvor grensene for den kommunale identiteten går, slik at man får oversikt over hvilke slike funksjoner og tilbud som oppleves som direkte forbundet med identiteten).»

Interessant – spørsmålstegn? Hva disse psykologene får til. Her henvises altså til en metode der kommuner som skal / kan / bør / vil / slå seg sammen først skal utvikle et funksjonssamarbeid, og deretter en sammenslåing. Se for deg dette: da vil identiteten så å si flyttes over eller smelte sammen gradvis en identitetsfusjonsstrategi.

Du skulle vel aldri ha sett; du vet aldri hvor du finner nøkkelen: Vi har vel alle lurt på hva som fikk kommunalministeren til å legge ut på den åpenbart farefulle ferden «frivillig kommunesammenslåing» med ustrakt bruk av folkeavstemning. «Alle» måtte vel forså at det måtte gå galt. At folket stort sett sa «ikke faan» til slike formastelige forslag som truer vår identitet. Men så viser det seg at han hadde vært hos psykolog; henger du med?

Ikke?

OK – det trengs en bit informasjon til for å få puslespillet lagt. Det har seg nemlig slik at det som et gjennomsnitt er tre ganger så mange interkommunale samarbeid som det er kommuner, og at det er gjennomsnittlig 5,6 deltakerkommuner i hvert interkommunalt samarbeid og at hver kommune deltar gjennomsnittlig i om lag 11 interkommunale samarbeid. Og det er kun et gjennomsnitt – det er store variasjoner i utbredelsen, og små kommuner har flere samarbeid enn større. Stort mer omfattende kan det ikke samarbeides.

Shit bandit – her er jo inngangen til kommunalministerens hode; her er løsningen på gåten «hvordan kunne han tro at et slikt løp med frivillighet og folkets røst kunne føre fram»: Jo, han støtter seg på psykologens totrinnsmodell (og altså ikke fornuften, eller eliten eller teknokratene) –

  1. først utvikle funksjonssamarbeid (check),
  2. så kommunesammenslåing – og med en berettiget forventning om en smertefri prosess med rekategorisering av ellers truede sosiale identiteter – vips, ny kommunestruktur.

Så ble det feil. Det ble så feil. Så feil. En ellers god ide skutt ned av empiri. Som så ofte i vitenskapen. For vi har allerede et svært utstrakt funksjonssamarbeid (psykologens trinn 1), men det gjør ikke sammenslåing mer aktuelt for folk og lokalpolitikken. Psykologens teori skutt ned av empiri.

Så da står vi her, med den besværlige identiteten som motarbeider kommunesammenslåingen?

Eller hva mener dere? Har vi dratt det for langt? Kanskje det speilet vi nå holdt opp for ministeren bør vendes mot oss selv, folket? Bør vi stille oss spørsmålet: Hvordan i all verden har det seg at vi aksepterer og lar oss tankemessig manipulere til holdning av en kobling mellom vår identitet og en kommunestruktur? En kommune-struktur!

Hallo! Noen hjemme? Hva har organiseringen og ikke minst hva bør organiseringen av et kommunalt apparat ha med din identitet å gjøre? Jeg kan forstå at identitet kan ha noe med sted å gjøre, kanskje til og med landskap; men – gud forby – kommunestruktur og fylkeskommunestruktur?

Det finnes ikke noe belegg for å si at folket i sammenslåtte kommuner har fått en pervertert identitet etter sammenslåing av kommuner – det finnes ikke. Jeg har ikke hørt om «pervertert kommuneidentitet» som en diagnose, og ikke tror jeg at Distriktssenteret kommer til å tilby korrektiv kommuneidentitet-terapi-pakker, eller at vi får kommuneidentitetavvikpsykologer. Humbug er det.

Ja, ja – det var sterkt sagt. Men, hvis du nå føler at din identitet er knyttet til kommunestrukturen du lever ditt liv i, har du ett problem. Et seriøst problem.

… sier forskningen?