I Johaug-saken har vi sett flere karakterisere domsinstansenes (FIS anke og CAS endelige dom) vurderinger som irrasjonelle og uttrykk for regelrytteri, skriver Ove Olsen Sæle.
I Johaug-saken har vi sett flere karakterisere domsinstansenes (FIS anke og CAS endelige dom) vurderinger som irrasjonelle og uttrykk for regelrytteri, skriver Ove Olsen Sæle.

Johaug-saken: autonomi vs. avhengighet av støtteapparat

Dopingproblematikken aktualiserer et av den moderne toppidrettens største utfordringer, nemlig at den er blitt avhengig av et stadig voksende apparat av eksterne fagpersoner og systemer.

Artikkel III

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på denne utfordringen og noen av de etiske implikasjoner det avstedkommer, sett i lys av Johaug-saken.

Toppidrettens konkurransespiral

Jeg har i den forrige artikkelen vist til at det som felte Johaug var at hun hadde et selvstendig ansvar for sine handlinger, selv om hun som toppidrettsutøver inngår i, og er avhengig av, et større støtteapparat rundt seg.

Norsk toppidrett har i stadig større grad tatt i bruk ekstern fagekspertise i sin iver etter å hevde seg internasjonalt. Startskuddet for denne utviklingen var etableringen av Olympiatoppen (OLT) i 1989, og de forsknings- og utviklingsprosjekter som kom i gang i regi av OLT.

En grunnleggende oppfatning den gang var at dersom Norge skulle hevde seg og bli best internasjonalt så måtte de satse på mer forskning og bygge opp et større støtteapparat rundt norsk toppidrett, med flere fagfelt involvert. Parallelt med denne utvikling fikk vi etter hvert etableringen av antidopingarbeidet, med stiftelsen Antidoping Norge i 2003.

I etterpåklokskapens navn, har Johaug erkjent at hun hadde et eget, selvstendig ansvar for at hun ble dopingfelt, og at hun skal ikke kan stole blindt på sitt støtteapparat.

Noe av utfordringen med enhver toppidrett er at den har innebygd i seg en såkalt konkurransespiral, ifølge idrettsforsker Heinalä, som innebærer mekanismen om at det stadig kreves mer for å kunne sette nye rekorder. Og bak denne mekanismen står maksimen om effektivitet og fremgang, en idé som går tilbake til industrialiseringen, og som ble det ideologiske grunnlaget til moderne konkurranseidrett, som vokse frem på denne tiden.

Så vi kan si at toppidrettens logikk, hvor det settes krav til stadig bedre idrettsprestasjoner og nye rekorder, har i neste omgang ført til at idretten har måtte underlegge seg et stadig større systemer og støtteapparat, bestående av ulik fagekspertise. Det gjelder også virksomheter knyttet til antidoping-arbeidet.

Rasjonalitetens jernbur

En slik utvikling kan også leses i lys av Max Webers analyse av den fremvoksende moderne kapitalismen. Han tenkte seg at det moderne menneske ble gradvis underlagt et byråkratisk styringssystem i form av et stadig mer regel- og saksorientert samfunn, hvor enkeltindividet blir overstyrt og mister sin autonomi (Weber, 1973).

Et slikt samfunn kjennetegnes av å være et gjennomregulert, kapitalistiske samfunn, hvor lovmessig likhet reguleres av offentlig administrasjon og rettsvesen, et system Weber kalte det legale herredømme.

Han mente at mennesket på denne måten ble fanget i rasjonalitetens jernbur, et lukket system styrt og regulert av fageksperter og byråkrater og hvor menneskene som inngår i systemet blir dehumanisert, uten rom for selvstendig, rasjonell tenkning.

Dette var et klart brudd til det førmoderne menneske som regulerte sitt liv på grunnlag av sine indre, verdimessige vurderinger og overbevisninger..

I Johaug-saken har vi sett flere karakterisere domsinstansenes (FIS anke og CAS endelige dom) vurderinger som irrasjonelle og uttrykk for regelrytteri, et syn på rettssystemet som kan minne om et slikt dehumanisert jernbur.

Augestad (2011) viser også til Webers kritiske tese om nevnte fremvokste byråkratisk samfunnssystem, som forbindes med den moderne toppidrettens sterke avhengighetsbånd til omfattende utenforstående ekspertsystemer, et «slavebundet» samfunnssystem som idretten og dens utøvere vil ha problemer med å bryte ut av.

Å stole ensidig på idrettens systemer og støtteapparat

I Johaug-saken møter vi flere eksperter, både jurister og leger, som ble avgjørende for at hun både ble felt og for den strenge straffesanksjonen hun fikk (med 18 måneder utestengelse).

Vi har sett at Johaug og hennes støttespillere gjennom hele doping-prosessen argumenterte med at hun tok et selvstendig ansvar idet hun rådførte seg med sin landslagslege; en erfaren, medisinsk ekspert på feltet, og som hun derfor hadde tillit til.

I tillegg mente hun at hun var underlagt en plikt om å følge legens råd. Det kom frem seinere i Johaug-saken at Marit Bjørgen og flere av de andre norske kvinnelige langrennsløperne ville sannsynligvis gjort det samme som Johaug, og fulgt hans råd.

Det skulle bety at hun også har vært del av en litt «sløv» og lettere naiv landslagskultur som har lent seg for mye på, og stolt for mye på, sitt støtteapparat, og ikke vært nok bevisst på sitt eget ansvar, noe som har endret seg i og med Johaug-saken.

I etterpåklokskapens navn, har Johaug erkjent at hun hadde et eget, selvstendig ansvar for at hun ble dopingfelt, og at hun skal ikke kan stole blindt på sitt støtteapparat.

Idrettens ekspertregime – en grensesprenger og grensedrager

Når det gjelder dopinghistorien viser den tydelig at man har utviklet teknologier og innhentet ekspertkompetanse for å finne smutthull og nye måter å dope seg på. Det har igjen bidratt til at også antidoping har måtte utvikle nye teknologier og fått tilført ny ekspertkompetanse, for å prøve å stoppe (nyere former for) doping (Drange, 2014).

Augestad har et godt poeng når han påpeker at et slikt ekspertregime som toppidretten omgir seg med, og er blitt avhengig av, fungerer både som en grensesprenger og grensedrager (s. 124):

«Eksperten utvikler kostholdsrutiner som reduserer restitusjonstida, og innfører metoder for å avsløre bruk av dopingpreparater. Eksperten påkalles for å produsere et mer effektivt utstyr, og for å kontrollere at utøverne ikke bruker utstyr som gir urimelige fordeler. »

I idrettens iver etter å ta i bruk ekstern ekspertkompetanse, i form av nye kunnskap og teknologi, står idretten samtidig i fare for å bli fanget av det samme ekspertsystemet.

I et slikt uatskillelig avhengighetsforhold mellom idrettsutøvere og et stadig større støtteapparat av eksperter vil forsterke konkurransespiralen og konkurranselogikken.

En slik nær kobling til ekspertkompetanse og ekspertsystemer for å bli best, vil naturligvis også føre til at den «egentlige idrettskonkurransen» med sitt moralske likhetsideal, at «like muligheter er en nødvendig betingelse for måling av ulikheter i ytelse» (Loland, 2002), uteblir.

Da vil også talent og trening komme i bakgrunnen for en annen konkurranse: å klare å stille med det beste, profesjonelle og innovative ekspertregime.

Det norske glidprosjektet og høydehus

I Norge har slike innovative tiltak innenfor langrennssporten særlig vært knyttet til det å utnytte gli-egenskapene eller å optimalisere utøvers oksygenopptak og luftrør (ved bruk av høydehusopphold, høydehus eller astmamedisiner/apparater). I dette bildet inngår det for Norges del en omfattende bruk av ekspertkunnskap, teknologi, utstyr og treningsmetoder.

Augestad viser for eksempel til Olympiatoppens eksperimentering med naturlig høydetrening som har avstedkommet hele 62 forskningsrapporter, og til det såkalte glidprosjektet som har beløpet seg til flere titalls millioner. Etter et mislykket OL i Calgary i 1988, ble glidprosjektet etablert for å sikre Norge de beste skiene, en kompetanse som også ble nyttig inn mot andre idretter som hopp, snowboard, alpint, skøyter, roing, padling og seiling.

Det er flere etiske sider ved disse prosjektene som kunne vært tematisert videre, men la oss heller stoppe opp litt med ansvarsforholdet i dopingsaker.

Å bli eneste offer og syndebukk i dopingsaker

Et annet interessant, etisk aspekt i Johaug-saken er knyttet til hvem som skal straffes når man først blir tatt i doping. I hennes tilfelle, har vi sett at legen tok på seg et selvstendig ansvar og sa opp sin stilling og sine idrettsverv.

Det er flere som har uttalt at noe av utfordringen med dagens antidopingarbeid, er at det lett blir et for ensidig fokus mot enkeltutøverne som doper seg, og slik blir gjort til syndebukker. Det kan bidra til at idrettsutøvere ikke våger å stå frem.

Mads Drange (2014) viser til Steffen Kjærgaard-saken, hvor Drange, som den gangen (i 2001) jobbet i Antidoping Norge, var med i samtalen med Kjærgaard. Det ble en stor sak i media i november 2012 da Kjærgaard, som sportssjef i Norges Cykleforbund, innrømmet å ha dopet seg 11 år tidligere, da han syklet på laget til Armstrong.

Drange er overbevist om at det brutale møte Skjærgaard opplevde overfor media, folket, domsapparatet og idretten selv, fører til at andre ikke våger å stå frem. Han skriver (2014, s. 168):

«Som samfunn og idrettsnasjon har vi et betydelig problem når doping er så skambelagt og drepende for omdømmet at man faktisk er tjent med å nekte til siste sekund».

Og videre: (ibid., s.169):

«Jeg frykter at vi aldri får ryddet opp i egne dopingproblemer når vi er så opptatt av å straffe og skyve fra oss alle dopede utøvere at vi glemmer å høre på hvorfor de gjorde som de gjorde».

Drange viser til eksempelet med Travis Tygart som klarte å avsløre Lance Armstrong og den systematiske dopingen som foregikk i laget US Postal, ved å oppfordre syklistene til å stå fram, og lokket dem med redusert straff.

En slik pragmatisk, forsonende tilnærming til dopingmistenkte utøvere, kan bidra til å bryte ned etablerte dopingkulturer på en effektiv måte.

Meldeplikten – et forsvarlig eller uholdbart overvåkningssystem?

Johaug-saken reiser også en annen etisk problemstilling knyttet til meldeplikten. Enkelte idrettsutøvere opplever denne plikten som uttrykk for et (for) strengt overvåkningssystem.

Meldeplikten har vist seg å være svært effektiv blant annet fordi man kan foreta uanmeldte tester på mistenkte utøvere og ikke minst fordi man for eksempel ved hyppigere kontrollerer har mulighet til å avsløre ujevne blodprofiler hos utøvere (jf. ved bruk av EPO).

Å ikke være tilgjengelig og møte opp ved tilfeldig testing-kontroll, vil slik regelverket er utformet i dag, kunne føre til dopingdom og utestengelse.

Hanstad & Loland (2009) drøfter nærmere hvorvidt dagens informasjonsplikt blant idrettsutøvere er enten uttrykk for et forsvarlig antidopingarbeid eller uttrykk for et uholdbart overvåkningssystem.

De viser i den sammenheng til en større spørreundersøkelse som ble gjennomført i Norge i 2006 av norske idrettsutøvere (registrert i Antidoping Norge sitt register, hvor 236 av 292 informanter responderte). Hovedkonklusjonen var at de fleste har tillit til, og støtter, antidopingarbeidet som blir praktisert.

De har også tillit til at informasjonsplikten er et sikkert system, og har tillit til at personopplysninger i vårt helsevesen ikke kommer på avveier eller misbrukes.

Men det er mange utøvere som er skeptisk til informasjonsplikten, og som oppgir flere grunner. Siden dette er en informasjonsplikt som gjelder over alt og gjennom hele året, oppleves den av mange som noe som bryter med privatlivets fred.

Siden meldepliktordningen ennå ikke er fulgt opp og implementert for alle utøverne internasjonalt, opplever mange den også som unfair, et urettferdig system hvor man tilsikter nettopp like vilkår i toppidretten. WADA på sin side forsvarer systemet ved å hevde at det er prisen utøverne må betale for å sikre en mest mulig ren idrett.

Utøverne på sin side mener et slikt kontrollsystem baserer seg på manglende tillit til utøverne, at det bryter med demokratiske spilleregler og idrettsgleden, og at det ikke minst begrenser utøvers rett til bevegelsesfrihet og et spontant liv. En av fire i studien mente at meldeplikten kunne sammenlignes med «Big Brother system».

Hanstad & Loland (2009) forstår utøvernes skepsis, men nyanserer bildet og mener ordningen må opprettholdes. Utøverne er tydeligvis bekymret for at et slikt system er med på å svekke deres krav på autonomi, som oppfattes som en grunnleggende rettighet i den vestlige verden.

Hanstad & Loland (2009) viser her til kantiansk etisk tenkning om menneskets autonomi; dets rett til å ikke la seg styre av andre i kraft av at det er et fritt, rasjonelt vesen. Men de legger til at en kantiansk autonomitenkning også forutsetter at den enkelte tar samfunnsansvar, og at ethvert samfunnsindivid er en moralsk agent med ansvar for ens egne handlinger.

Det fremkom tydelig i Johaug-saken, og konkret til den såkalte dopingkontrakten (hvor man erkjenner eget ansvar) som utøverne skriver under på.

Hanstad og Loland legger til at informasjonsplikten kan virke svært streng med tanke på at det bare er kriminelle som blir utsatt for noe av det samme, som går rundt med elektronisk fotlenke. De mener meldeordningen likevel er annerledes enn «det å bli sett til enhver tid» fordi for idrettsutøveren er det en frivillig sak; man kan komme seg ut av ordningen ved å slutte med toppidrett.

Det er også slik at utøvernes frihetsbegrensning går på at de har plikt til å melde hvor de er, noe som vil være en mer formildende omstendighet enn om de var blitt overvåket til enhver tid slik «storebror seg deg-scenariet» er uttrykk for.

I tillegg vet utøverne også hvilke konsekvenser brudd på meldeplikten har. De konkluderer derfor med at meldesystemet ikke innebærer noen brudd på utøvernes autonomi og rett til selvbestemmelse. Snarere tvert imot. De mener obligatorisk rapportering av oppholdssteder ikke bare vil gjøre antidopingarbeidet mer effektivt, men kan også i et større etisk perspektiv sees på som et ledd i det å fremme og beskytte idrettsutøveres autonomi og rett til selvbestemmelse.

Det kan virke som de argumenterer for at et slikt systematisk og kollektivt antidopingtiltak også vil tjene enkeltutøvere, som på paradoksalt vis vil kunne bygge oppunder deres autonomi og selvråderett. Jeg ser det er et argument som gir mening dersom man forutsetter at et større «frislepp» av utøverne, med mindre grad av meldeplikt, vil automatisk stimulere til økt doping.

Doping-historien har vist gjentatte ganger at i iveren etter å stadig prestere bedre, og oppnå de ytre goder som seire i toppidretten gir, så vil alltid noen utøvere, med hjelp av nye teknologier og fagekspertise, prøve å dope seg, og slik bryte med de etiske retningslinjer som gjelder for konkurranse- og toppidretten, eller det ethos som toppidretten selv ønsker å beskytte.

Jeg har vist til, gjennom disse tre artiklene knyttet til Johaug-saken, at casen er bærer av flere etiske utfordringer og dilemmaer. Toppidrett er et etisk komplekst felt å gå inn i, og jeg håper disse tekstene om Johaug-saken har satt i gang noen etiske refleksjoner hos deg som leser.

Kilder

  • Augestad, P. (2011). Vitenskapen som grensesprenger og grensedrager i toppidretten. I D.V. Hanstad, (red.), Norsk idrett. Indre spenning og ytre press (s. 123‒138). Akilles forlag.
  • Drange, M. (2014). Den store dopingbløffen. Kagge forlag.
  • Hanstad, D.V. & Loland, S. (2009). Elite athletes' duty to provide information on their whereabouts: Justifiable anti-doping work or an indefensible surveillance regime? European Journal of Sport Science, 9(1), 3–10.
  • Loland, S. (2002). Idrett, kultur og samfunn. Gyldendal undervisning.
  • Weber, M. (1973). Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Gyldendal.

Powered by Labrador CMS