Hva har pollenfossiler, gamle kart, vulkanøyer og bittesmå drivhus til felles? De kan alle fortelle oss noe om hvordan vegetasjonen vil se ut i fremtidens klima.

Skrevet av: Siri Lie Olsen, planteøkolog med forkjærlighet for fjellvegetasjon, som forsker på hvordan menneskelig aktivitet påvirker biologisk mangfold og samspillet mellom artene.

Klimaendringene møter oss over alt. I avisen, på Dagsrevyen, i statsbudsjettet, i vitser i Nytt på nytt – og ikke minst, selv om vi kanskje ikke merker det til daglig, i form av gradvis økende temperaturer. Klimaet på jorda har endret seg tidligere, men sjelden så raskt som nå.

Hvis vi sammenligner plantelivet i Sahara eller en tropisk regnskog med hva som vokser i Nordmarka eller på Galdhøpiggen, er det tydelig at vegetasjonen endrer seg med klimaet. Det betyr at klimaendringene kan få stor innvirkning på verdens planter. Planter er lite mobile sammenlignet med andre organismer og vil derfor være ekstra sårbare for klimaendringer. Men hvordan kan vi vite hvordan klimaendringene vil påvirke vegetasjonen når mesteparten av den forventede globale oppvarmingen ennå ikke har funnet sted? Planteøkologer har en rekke strategier for å svare på dette, og jeg har vært så heldig å få benytte meg av flere av dem.

Tilbake til fremtiden

En mye brukt metode er å sammenligne fortidens vegetasjon med nåtidens og se hvordan den har endret seg i takt med tidligere tiders klimavariasjoner. Hvis vi ønsker å se riktig langt tilbake i tid, kan vi sammenligne fossiler av fortidens planter med dagens vegetasjon. Fossiler fra tidsperioder med varmere klima kan gi oss et hint om hvilke arter som blir vanligere når temperaturen øker. Og da snakker vi ikke bare om de klassiske fossilene av forsteinede plantedeler. Her kan pollen og ørsmå fossiler av blader fra myrer og innsjøsedimenter også brukes.

For å se på endringer i nyere tid, kan vi sammenligne vegetasjonen på gamle fotografier og kart med moderne utgaver. Da kan vi for eksempel se om et landskap har gått fra å være åpent til å bli skogkledd – eller motsatt. Noen steder er vi så heldige at vi har tilgang til gamle registreringer av planter utført av fortidens botanikere. På Filefjell ble vegetasjonen på en rekke fjelltopper kartlagt på 1970-tallet. Da var det enkelt for meg og kollegaene mine å pakke ryggsekken, ta på oss fjellstøvlene og klatre opp på de samme fjelltoppene for å gjenta registreringene. Dermed kunne vi i detalj se hvilke arter som har kommet til og hvilke som har forsvunnet de siste tiårene.

De norske fjordene – ikke bare turistmagnet

Istedenfor å sammenligne dagens vegetasjon med fortidens, med alle de unøyaktigheter det kan innebære, kan vi studere dagens planter under ulike klimaforhold. Når vi beveger oss fra høyfjellet (hvor det er kaldt) og ned til havnivå (hvor det er varmt), vil vegetasjonen gradvis endre seg fra kortvokste, spredte planter til mer høyvokst lyng- og buskvegetasjon til frodige skoger. Det er som å bevege seg framover i tid, fra et kjølig til et varmere klima, og gir oss en pekepinn på hvordan vegetasjonen vil endres som følge av klimaendringer.

Hva skjer med plantene hvis vi beveger oss så langt ned at det tilsvarer en temperaturøkning på to grader? Eller fire grader? Sammen med kolleger fra flere forskningsinstitusjoner har jeg i flere år brukt fjordlandskapet på Vestlandet til å studere klimaeffekter på vegetasjon. Bratte fjellsider og dype fjorder gir store forskjeller i klima over relativt korte avstander, så her ligger forholdene perfekt til rette for å utnytte landskapet som et naturlig klimalaboratorium.

Varmekabler og minidrivhus

Vi kan også manipulere klimaet plantene vokser under og studere hvordan de responderer, både inne på laboratoriet og ute i naturen, for eksempel ved hjelp av varmelamper eller varmekabler. Å grave ned varmekabler fører til skader på vegetasjonen; isteden «sys» de inn i jordsmonnet med en stor nål som tres forbi røtter og steiner. På Island er forskerne ekstra heldige: der kan de bruke områder med naturlig jordvarme istedenfor kunstige varmekilder. Men det er ikke alle som bor på en vulkanøy, og både varmekabler og varmelamper krever strøm. På en fjelltopp på Finse tok vi derfor i bruk det mest naturlige hjelpemidlet for å varme opp planter, nemlig drivhus! På fjelltoppen står det nå en rekke små, takløse drivhus av pleksiglass som passivt varmer opp vegetasjonen når sola skinner. I drivhusene studerer vi hva som skjer med vegetasjonen når temperaturen øker. Vil noen arter trives bedre på bekostning av andre? Vil noen forsvinne helt? Vil nye arter få fotfeste der de tidligere ikke kunne overleve?

En annen form for klimamanipulasjon er å grave opp planter og flytte dem til et tilsvarende klima som det vi forventer å finne i fremtiden. I klimalaboratoriet vårt i det vestlandske fjordlandskapet har mine flinke kollegaer flyttet små vegetasjonsmatter nedover fjellsidene til et varmere klima. Flyttingen gir oss blant annet muligheten til å studere hvordan planter tilpasset et kjølig klima trives sammen med mer varmekjære naboer. Overlever de små, men hardføre, fjellplantene, eller blir de utkonkurrert av mer storvokste slektninger fra lavlandet?

Å se inn i krystallkula

Alle disse ulike metodene for å studere effekter av klimaendringer på planter har sine styrker og svakheter. Men til sammen gir de et godt bilde av hva vi kan forvente i årene fremover. Jeg har sett inn i krystallkula på fremtidens vegetasjon. Hvordan ser den ut? Det får bli tema for senere blogginnlegg.