Hvordan finner man nye arter? De som ennå ikke er beskrevet vitenskapelig. Ut og let! Eller? Og hva har lagarbeid med dette å gjøre?

Skrevet av Magni Olsen Kyrkjeeide, biosystematiker med en forkjærlighet for torvmoser.

Som ung forsker er jeg vant til å jobbe sammen med andre. En del fagfelt krever så mange ulike kvalifikasjoner at å lære seg alt føles og er uoverkommelig. Derfor gjelder det å lage gode lag som til sammen utfyller hverandre. I jakten på nye arter i dag er dette også tydelig. For lenge siden gikk artsinteresserte ut, samlet planter og dyr, tok dem med hjem og ga nye navn til de individene som var annerledes enn de som allerede var beskrevet. For å gjøre dette brukte de såkalte morfologiske trekk; utseendet til individene. Litt lengre stilker på aksene her, litt breiere blader der. Ett tidkrevende soloarbeid.

Det går fortsatt an å gjøre det på denne måten, men jobben har blitt mye vanskeligere. Først og fremst fordi de store, lett gjenkjennelige artene allerede er beskrevet. De som går ut og leter i dag jobber gjerne med arter som enten er vanskelige å finne eller vanskelige å skille fra hverandre. Disse forskerne er ofte eksperter på sine utvalgte grupper. Det krever ofte mange år å bli en slik ekspert.

Vi vet det fortsatt er mange ubeskrevne arter på jorda, men ekspertene er det få av. De vanskeligste artsgruppene har også et begrenset antall morfologiske karakterer som kan brukes til artsbestemmelse. Moser for eksempel: Stengel, blader, reproduktive organer. Fullt så enkelt er det ikke da, og alle moser har ikke stengel og blader, men det er en annen historie. Det finnes også mikroskopiske karakterer som kan brukes: Celleform, tykkelse på cellevegger, porer i cellene, og så videre. Uansett er dette mindre å gå på enn for eksempel for en plante med blomster.

Det er altså få eksperter og få morfologiske karakterer, men et sted vi finner ekstremt mange karakterer er i DNA. Da må det plutselig gjøres labarbeid for å trekke ut DNA fra en mistenkt ny arten og lignende arter for sammenligning. Dette kan jeg, og det er min hovedoppgave i artsjaktlaget å oppkonsentrere deler av DNA (sekvenser) som vi kan bruke til å undersøke individene videre. Vi sammenligner sekvensene fra vår mistenkte nye art med sekvenser fra lignende arter. Eksperten får bekreftet sin mistanke om en ny art dersom DNA-sekvensene er noe forskjellig fra andre arters sekvenser (hvis ikke blir det kun søvnløse netter med uro rundt `hvorfor ikke?´).

Svært ofte finner vi nye arter på denne måten i dag. Vi har samlet mange individer, sammenligner deres DNA og på bakgrunn av det kan vi si om de er like eller ikke. Dette tar en brøkdel av tiden det tar å finne arter ved å kikke på deres morfologiske karakterer, men det er altså en helt annen øvelse enn den gode, gamle som er nevnt over. Det nytter allikevel lite å vite at DNA-sekvenser er ulike for den som vil ut og se eller studere den nye arten. Det som er fordelen er at vi kan bruke den informasjonen til å gå tilbake til individene og se på de morfologiske karakterene igjen. Er bladene egentlig like brede? Poreforholdene er kanskje forskjellige?

Videre kan vi sammenligne utbredelsen til individene. Nok et element å bruke i en nybeskrivelse av en art. Kanskje finner vi individene med liknende DNA i nærheten av hverandre geografisk og adskilt fra de andre som ser litt annerledes ut, og dersom de overlapper, er det allikevel et mønster i utbredelsen? Kanskje vokser de på forskjellige steder på myra eller i skogen? Det kan være at ingen har tenkt på det før, men når vi nå vet at de antakeligvis er forskjellig så kan vi sjekke. Dersom vi bruker flere metoder i jakten på nye arter og finner forskjeller for flere av dem, ja, da kan vi med større sikkerhet si: Vi har en ny art!

Kilde:

Kyrkjeeide, Hassel, B. Shaw, J. Shaw, Temsch & Flatberg. 2018. Sphagnum incundum a new species in Sphagnum subg. Acutifolia (Sphagnaceae) from boreal and arctic regions of North America. Phytotaxa 333. Lenke: http://www.mapress.com/j/pt/article/view/phytotaxa.333.1.1