(Foto på forsiden: Elvar H. Hallfredsson, Havforskningsinstituttet)

Skrevet av havforsker Tor Knutsen

Planteplankton har solskinn og karbondioksid (CO₂) som «føde» og blir spist av dyreplankton. I neste omgang kanaliseres solas livgivende energi til fisk, hval og sjøfugl.

Norske havområder er generelt svært produktive, og det er i de senere år også dokumentert at økt oppvarming har ført til økt produksjon. Denne oppvarmingen er spesielt merkbar i våre nordligste havområder som Barentshavet og områdene rundt Svalbard.

Oppvarmingen har også medført betydelig tap avisdekke i Arktis, og har ledet til spekulasjoner om hvilke følger dette får for de nordlige økosystemene og havets produksjon. Hvilke arter av plankton og fisk vil dra fordel av disse endringene, og vil forholdene bli så gunstige at nye områder vil kunne høstes regelmessig i fremtiden? Eller vil oppvarmingen utelukkende være negativ, og særlig for de arter som i dag er tilpasset et kaldt arktisk miljø?  

For mange arktiske arter vil nok endringene i havet som observeres i dag være katastrofale for deres utbredelse og produksjonspotensial siden kaldtvannsområdene de er avhengige av blir stadig mindre. 

Ikke nytt fenomen

Men oppvarming av havet og et redusert isdekke er ikke et helt nytt fenomen. I årene 1680 til 1790 var isutbredelsen om sommeren betydelig redusert, og det var i denne perioden den europeiske hvalfangsten hadde sin storhetstid rundt Svalbard og grønlandshvalen nesten ble utryddet. De betydelige forekomstene av hval hadde mest sannsynlig rikelig tilgang på dyreplankton som føde i denne perioden, og det et høyst relevant spørsmål om ikke produksjon og mengde av disse viktige organismene vil øke ytterligere i årene som kommer. 

For å belyse disse viktige problemstillingene måler vi under Polhavstoktet forekomst og utbredelse av dyreplankton som raudåte, ishavsåte og krill. Under årets tokt har vi spesielt fokus på krill og tanglopper (amfipoder) som ofte observeres som stimer eller tette slør på ekkoloddene ombord. For å fange krillen bruker vi en trål laget spesielt for å fange større dyreplankton. Så langt i toktet har vi gjennomført 16 hal med denne trålen, og resultatene viser betydelige mengder krill og amfipoder vest og nord for Svalbard.  

Mer raudåte i nord

Raudåte, som er noe mindre enn krillen (ca. tre millimeter), høstes allerede i dag i små kvanta lenger sør på Norskekysten. De betydelige mengdene av disse organismene som er registrert i forbindelse undersøkelser de tre siste årene vest og nord av Svalbard, kan være et signal om at økosystemet her er i endring mot et lokalt mer produktivt system.

Et større antall observasjoner av hval, inkludert den største av dem alle, blåhvalen, kan tyde på at området har betydelige ressurser av dyreplankton som disse artene nå utnytter. Hydroakustiske målinger av plankton og fisk utført under det pågående Polhavstoktet støtter overnevnte observasjoner og viser betydelig stimer av krill og amfipoder som også er svært viktig føde for mange bardehvaler og dessuten fisk.

Enorme mengder

Antarktis er kjent for sine enorme forekomster av krill (Euphausia superba), en art særlig tilpasset det iskalde vannet som strømmer rundt kontinentet i sør. I Nord-Atlanteren og Arktis har vi ingen krillarter som er spesielt tilpasset vanntemperaturer under null grader, men flere arter som kan trives under sub-arktiske forhold. En spesiell krepsdyrart – amfipoden Themisto libellula som er på størrelse med storkrill (Meganyctiphanes norvegica, <40 mm), er dog svært tallrik og spesialtilpasset arktiske vannmasser.

Beregninger utført tidligere viser at mengdene krill og amfipoder i de nordiske hav (Norskehavet, Islandshavet og Grønlandshavet) og Barentshavet er betydelige. I førstnevnte område er det beregnet en stående biomasse opp mot 150 til 200 millioner tonn for henholdsvis krill og amfipoder. I Barentshavet rundt 40 millioner tonn for hver av disse gruppene. Dette er nesten like mye som den samlede fangsten av fisk per i år i hele verden.

Ny aktualitet?

En stor forskjell mellom Arktis og Antarktis er hvordan de fordeler seg i havet. I Antarktis er mengdene krill svært konsentrert omkring Den antarktiske halvøyen i vest, mens i Nord-Atlanteren og Barentshavet står krill og amfipoder langt mer spredt.  Endringene som skjer i våre nordligste havområder vil neppe snu om på de generelle fordelingsmønstre, men lokale endringer kan bli betydelige.

Bare fremtiden vil vise om vi igjen kan oppleve lignende forholdene som rådet i havet nord av Svalbard for 300 år siden. Tross alt er det flere andre faktorer som kan påvirke produksjonen i disse havområdene i negativ retning.

Om vi kan høste plankton og fisk av havet nord av Svalbard en gang i fremtiden eller bør overlate en potensielt økt planktonproduksjon til dyr høyere opp i næringskjeden, er ikke et spørsmål forskerne skal gi svar på. Forvaltningen av våre marine økosystemer og tilhørende ressurser, er et politisk ansvar som også krever internasjonalt samarbeid og løsninger. MEN, for forskeren vil det være spennende å se hvordan livet i havet kan tilpasse seg endrede miljøbetingelser i årene som kommer.

Kanskje kan økosystemene i Arktis by på positive overraskelser i forhold til lokale produksjonsforhold og 300 år gamle opplysninger få ny aktualitet.