Toktet er over: Interessante funn klare for analyse
Skrevet av toktleder Randi Ingvaldsen med bidrag fra havforskerne Harald Gjøsæter, Tore Haug, Tor Knutsen og Aino Hosia.
Forsidebilde: Akterdekket på forskingsfartøyet “Helmer Hanssen” i solnedgang. (Foto: Elvar H. Hallfredsson)
16. september hadde vi fast grunn under føttene for første gang på to uker. Da var årets Polhavstokt over. 19 forskere hadde kartlagt økosystemet ”fra fysikk til hval” i området vest og nord av Svalbard. Toktet var det tredje i rekken, og dataene skal brukes til å analysere sammenhenger i økosystemet.
Formålet med Polhavstoktet er å kartlegge og undersøkelse av områdene hvor isen har trukket seg tilbake. Årets tokt var konsentrert om iskanten over Jermakplatået og videre østover inn i de dypere havområdene der. Iskanten har det med å flytte seg etter vinden, og dessverre kom den ganske langt sør de siste ukene før toktet startet. Dermed kom vi ikke så langt nord og inn i de dypere havområdene som planlagt, men vi fikk (naturlig nok) gode data fra iskanten likevel.
Temperaturøkning i dypet
For å få god dekning av området som har blitt isfritt har toktene i 2014, 2015 og 2016 hatt litt forskjellig dekningsområde. Vi bøter på dette ved å ta noen faste stasjoner og snitt hvert år (se kart). To av disse stasjonene ligger i Atlanterhavsstrømmen, den viktigste varmekilden for de dypere vannmassene i dette området. Årets Polhavstokt starta omtrent to uker seinere enn de to foregående årene, og temperaturmålingene fra disse to stasjonene viser at høstens avkjøling hadde startet. Derfor var det lavere temperaturer i havoverflaten i 2016 sammenlignet med 2014 og 2015, mens det var motsatt i de dypere vannlag. Vest av Svalbard var det bortimot 0,5oC høyere temperaturer i atlanterhavsvannet sammenlignet med 2014 og 2015, og nord av Svalbard var det enda større forskjeller. I dette området var alt vann fra vel 50 meters dyp og nedover mellom 1 og 1,5oC varmere enn årene før.
Mindre polartorsk enn ventet
Det er også en del forskjeller fra år til år i mengden fisk vi måler og fanger. De foreløpige resultatene fra årets tokt antyder at det er noe mer fisk og plankton i området enn i 2015, men mindre enn i 2014. Her er det imidlertid viktig å huske at store deler av toktene har gått på litt forskjellige steder de ulike årene. Derfor må slike foreløpige observasjoner tolkes med forsiktighet. Som i tidligere år fant vi i 2016 også en god del stor torsk nord for Svalbard. Dessuten fant vi mer blåkveite og polartorsk enn på de to tidligere toktene. Polartorsken er interessant både fordi den er en arktisk art, og fordi vi finner mye mindre av den enn vi i utgangspunktet hadde ventet i disse områdene. Hvorfor det er så lite polartorsk i området vet vi ikke enda, selv om det kanskje har sammenheng med den sterke innflytelsen av varmt Atlanterhavsvann der.
Mer sel, mindre hval
Av sjøpattedyr observerte vi seks blåhval, sju finnhval, fire vågehval, åtte spekkhoggere, 490 grønlandssel. I tillegg så vi en del andre selarter og springere. Det store antallet grønlandssel har selvsagt sammenheng med at vi leitet etter disse på årets tokt. Når det gjelder hval, observerte vi noe færre enn på de tidligere Polhavstoktene. Dette har nok sammenheng med at vi på årets tokt prioriterte å gå langs iskanten mens hvalene fortrinnsvis er i åpent vann. Det er også verdt å nevne at knølhval, som det ble observert relativt mange av både i 2014 og 2015, ikke ble observert i det hele tatt på årets tokt.
Mens de fleste selene ble observert langs iskanten i vestlig del av toktområdet (over Jermakplatået), ble mesteparten av hvalene ble observert i Hinlopen-området. Også i 2014 og 2015 ble det observert en del hval der. Dette kan antyde at spesielle forhold i dette området gjør at matforholdene for hval er særlig gunstige akkurat her.
Mer dyreplankton
En viktig del av polhavsundersøkelsene var å måle og observere dyreplankton. Dyreplankton er en vidtfavnende gruppe som inkluderer krepsdyr som raudåte, ishavsåte, krill og amfipoder (tanglopper). Pelagiske snegler som hvalåte (Clione limacina), kruttåre (Limacina retroversa) og flueåte (Limacina helicina) er også dyreplankton, og det samme er maneter av mange forskjellige typer. Sammenlignet med tidligere år ble det registrert flere stasjoner med større mengder flueåte under årets tokt, også veldig små individer. Det tyder på god rekruttering til den voksne bestanden. Dette kan være et resultat av toktet foregikk noe senere enn de to foregående årene, og er ikke nødvendigvis et resultat av spesielle miljøforhold. I makroplanktontrålen fikk vi også tidvis større mengder hvalåte, også ganske små individer. Hvalåte er et rovdyr som har både kruttåte og flueåte på menyen. Av stormaneter dukket både brennmaneten og kronemaneten opp regelmessig i trålene. Kronemaneten er for øvrig kjent for å opptre i store forekomster i noen norske fjorder og havområder.
Et av de mer overraskende funnene på toktet var at vi observerte manet-arter som vi ikke ventet å finne så langt nord. Dette gjelder spesielt en varmtvannsart (Praya dubia) som ble observert på tre stasjoner på toktet, men også den tempererte arten Physophora hydrostatica ble funnet på to lokaliteter på toktet. Kolonier av førstnevnte kan bli 40-50 m lange, og er dermed blant de lengste organismene i havet (lengre enn en blåhval!).
Dataene fra toktet skal analyseres for å se på sammenhenger i økosystemet og gi svar på viktige spørsmål om hvilke endringer vi kan vente oss å se i dette området når isen trekker seg tilbake.
Her kan du lese de tidligere blogginnleggene fra Polhavstoktet:
Tidlig høst i Arktis og toktet har startet
Her er vi no! Første trålhal og spente forskarar
Vi segler vidare: Det mesopelagiske vasslaget – ei lite kjend verd
Vi leter etter grønlandssel ved iskanten
Håkjerringa: the beauty and the beast