Skrevet av Randi Ingvaldsen, havforsker og toktleder.

(Foto på forsiden: Elvar H. Hallfredsson, Havforskningsinstituttet)

En viktig del av årets Polhavstokt er å ta prøver av grønlandssel. En opplagt utfordring med dette er at vi må finne grønlandsselen.

Selen holder seg gjerne nær iskanten, og vi leter etter selen ved å kjøre langs iskanten å speide. Da er det viktig med god sikt.

Havet påvirker luften

Havoverflaten påvirker luften over uansett om det er sjø eller is på toppen. Der isen møter sjøen blir det en stor overgang fordi havoverflaten er varmere enn isen. Er det sønnavind blir (relativt) varm og fuktig luft blåst inn over kald is, og det blir det ofte skodde av. Da blir det ikke lett å finne sel.

Er det derimot nordavind blir kald og tørr luft ført over varmere hav og det blir ofte fint vær og gode observasjonsforhold. For å finne grønlandssel ønsker vi oss altså en kald nordavind.

Flytter på isen

Vinden flytter imidlertid også på isen. Ved nordavind kommer isen sørover og ved sønnavind flytter den nordover. For å gjøre undersøkelser av overflate og vannsøyle så langt nord som mulig ønsker vi oss altså en varm sønnavind.

De siste 8-10 dagene før toktet startet, førte nordavind mer is inn i toktområdet vårt. Dette gjør at området vi kan undersøke ble en del mindre enn vi håpet på. Etter toktet har kommet i gang har vinden snudd mot sønnavind. Dette er altså bra for dekningsområdet vårt, men fører til en del utfordringer med skodde.

Fem friheter

Også når det gjelder kontakt med resten av verden er vi litt ”i skodda”. I så måte nyter vi visse friheter: ikke TV, ikke radio (heller ikke DAB), ikke telefon, ikke e-post og ikke internett.

Dette vanskeliggjør selvsagt planlegging fordi vi ikke får oppdaterte værmeldinger og iskart, og det fører dessuten til opplagte utfordringer med samtidsformidling. Til gjengjeld får ekstra fokus på å finne ut hva isen og havet skjuler. Og til det trenger vi altså mye lys og lite varme. Tro og håp har vi i massevis.