Mindre innflytelse og ytringsfrihet i offentlig sektor er et demokratiproblem

Det er lett å bli distrahert når vi snakker om ytringsfrihet. Vi nyter riktignok privilegier i samfunnet vårt, blant disse er at vi i all hovedsak unngår forfølgelse når vi ytrer oss. Ytringsfriheten er juridisk forankret. Konstateringen av dette kan likefult medføre at vi blir svaksynte i møtet med praksiser som truer demokratiet. Diskusjoner om hva ytringsfrihet og innflytelse faktisk betyr synes stadig viktigere å ta. Anine Kierulf er førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Hun påminner oss om det viktige skillet mellom rettsregler som gir ytringsfrihet på den ene siden og den reelle ytringskulturen på den andre siden.

Mange offentlige tjenester styres av markedslogikk. Det dreier seg eksempelvis om forsknings- og undervisningssektoren, ordensmakt, samt helse- og sosialtjenester. Disse funksjonene skal ivareta kunnskapssøken, behovet for trygghet, hjelp ved sykdom og annen sårbarhet. Samtidig viser evaluering av politireformen at politi savner å arbeide med kjennskap til lokale forhold. Medbestemmelsesbarometeret fra 2020 i regi av Arbeidsforskningsinstituttet viser utbredt styring med standardisering og kontroll i offentlig sektor. Sykehusleger er blant de som varsler om mindre tid til faget, detaljstyring og press for å gi mest mulig lønnsom behandling.

Innflytelse og ytringsfrihet blir synliggjort i hverdagen. Der blir disse adelsmerkene ved demokratiet fremelsket eller forhindret. Hvor mange synspunkter og perspektiver skal vi ha, og hvor forskjelligartede skal disse være? Utrykket «det er stor takhøyde» hos oss eller på arbeidsplassen vår er velkjent. Tilvarende er mange kjent med at den reelle takhøyden kan være noe ganske annet. Det er merkbart at det ikke nytter å ytre seg. Rammene er satt og beslutningen er tatt. Når, hvor og med hvem dette foregikk kan være usikkert. Ytringskulturen være karakterisert ved at ytringer medfører stillhet eller at dårlig stemning oppstår på annet vis. Mange kjenner at de brenner inne med viktige poeng i en sak. Kanskje gjør retningslinjer for drøftinger at disse blir overflatiske eller på siden av saken. Dette inngir opplevelse av at noe uekte, irrelevant er på gang. Det er nærliggende å påpeke sammenhengene mellom resultatmålinger, kostnadseffektivitet, kontroll og de dårlige kårene for ytringsfriheten.

Udemokratiske begrensninger på utvikling og forvalting av felles kunnskap

Anine Kierulf poengterer hvordan vi mister verdifull kunnskap når ytringskulturen er begrenset. Lærere, sykehusansatte og kommunemedarbeidere forvalter makt og kunnskap på våre vegne. Ofte får de ikke bidratt med sine innsikter slik de kunne ha gjort i ytringskulturer med reell takhøyde. Dette leder over til et annet demokratisk problem, begrensninger for både utvikling og bruk av samfunnets kunnskap.

Standardiseringen som følger av markedsstyringen bremser kunnskapsanvendelse. Illustrerende er psykiatriens dominans i psykisk helsearbeid og de innførte psykiatriske pakkeforløpene. Intensjoner som å sikre pasienters rettigheter, motvirke tilfeldigheter i behandling og sikre kunnskapsbasert praksis er bra og nødvendig. Det problematiske oppstår når vi begrenser oss for mye via systemer og strukturer. I dette tilfellet når psykiatri og pakkeforløp blir så dominerende at andre perspektiver på psykisk helsearbeid ikke slipper nok til. Disse andre perspektivene kan være supplerende til psykiatri, de kan være grunnleggende i seg selv, og noen ganger bør de erstatte psykiatrien helt for å gi den beste hjelpen.

Tross sine fordeler er digitalisering i markedsbaserte effektiviseringsregimer et annet eksempel med udemokratiske sider ved seg. I artikkelen «Digitaliseringsparadiset» skriver professor Jan Inge Sørbø ved Høgskolen i Volda hvordan selve bruken av digitale løsninger ikke bare formidler kunnskap. Digitaliseringen er bestemmende for hvordan kunnskapen formidles og hva slags kunnskap som skal formidles. Slik ser vi igjen hvordan ulike nyanser ikke kommer frem i offentlig kunnskapsformidling og ordskifte.

Sosioøkonomiske forskjeller setter demokratiet under press

Digitalisering kan bidra til at nødvendige offentlige hjelpetjenester blir mindre tilgjengelig for de mest sårbare gruppene i samfunnet. Ikke alle har tilstrekkelig digital kompetanse og utstyr til å nyttiggjøre seg selvbetjeningsløsninger eller chattetjenester som blir en stadig større del av helse- og sosialtjenestene våre.

Dette er måter å organisere samfunnet på som bidrar til utenforskap. Vi får et lavere presisjonsnivå i innsatsen mot sosioøkonomiske forskjeller og fattigdom. I verre fall blir innsatsen fullstendig skivebom med påfølgende tap for oss alle. Når mennesker blir stående utenfor skaper det stor lidelse. For de det gjelder og deres familier tårner problemene seg opp, dette følger generasjonene videre. Som samfunn går vi glipp av verdifulle bidrag fra mennesker som henvises til store og grunnleggende problemer igjennom livsløpet. Store sosioøkonomiske forskjeller er dessuten forbundet med forskjeller i helse og livskvalitet, foruten høyere forekomst av uro og kriminalitet. Verdensblikket har nylig vært rettet mot USA. Mange har påpekt hvordan den amerikanske drømmen er tapt for store deler av befolkningen. Problemene ved forskjellssamfunnet har vært stemoderlig behandlet. Det finnes eksempler utover det amerikanske samfunn på hvordan dette disponerer for de virkelig store truslene for demokratiet. Den amerikanske eksperten på sosial og økonomisk ulikhet Robert Putnam konkluderer med at det er usunt for demokratiet med et så skarpt sosialt skille. I vårt eget land har vi vår egen forskjells- og fattigdomsproblematikk, den er ikke avtagende. Eksempelvis har vi for lengst vent oss til å snakke om de store forskjellene mellom Oslo øst og Oslo vest. Man skulle tro vi snakket om forholdene i klima og topografi. Mellom Oslo øst og vest skiller det ti år i levealder.

Det er mange udemokratiske konsekvenser av markedsstyringen i offentlig sektor. Samtidig gjøres mye kvalitetsfullt arbeid blant offentlig ansatte. Som samfunn har vi rikelig med innsikt og erfaringer. Det vi må problematisere er at viktige diskusjoner stoppes i offentlig ordskifte. Standardiseringstendenser hindrer nyttiggjøring av verdifull erfaring, forskning og kunnskap. Vi må etterspørre diskusjonene og vi må belyse demokratitruslene. Ikke minst må vi organisere samfunnet slik at det samsvarer med samfunnsmedlemmene og det menneskelige mangfold.

Kronikkforfatterne arrangerer webinar den 15.04.2021 kl. 12-16.

Påmelding: Ikke nødvendig – gå direkte inn her.