I disse klimakrise-tider strider vi alle i den offentlige og indre konflikten der alt godt og deilig ikke bare avdekkes som usunt, men nå også som klimafiendtlig. Dette skjæringspunktet mellom lyst og ideal er en smeltedigel for sterke følelser og neologismer der alt lystbetont og praktisk pares med et skam-suffix og avføder sterile bastardar som flyskam, kjøttskam, bilskam, plastikkskam og oljeskam.

På den ene siden av debatten har vi de som opplever det som moraliserende og normativt - «man bør skamme seg» - og som igjen deler seg i to leirer mellom de som ønsker å moralisere og de som ikke ønsker å bli pålagt nye åk. På den andre siden nikkes det maktesløst og gjenkjennende i den deskriptive opplevelsen av skam over egen dobbeltmoralske atferd. Når sistnevnte gruppes konstruktive endringsvilje anklages for hysteri og moralisme oppleves det derimot raskt som urettferdig stråmannsargumentasjon, fornektelse eller ren projeksjon.

Motpolene forsterkes mens de reelle polene uanfektet fortsetter å smelte.

Men kan og er det skammen som skal redde klimaet og miljøet? Nei, som denne artikkelen ønsker å utforske så er vår indre klimakamp mer kompleks enn som så og risikerer som Eivind Trædal frykter å avspore det egentlige behovet for politisk ansvar og endring. Forhåpentligvis vil det å rydde opp i skamlandskapet gi bedre grobunn for konstruktiv dialog mellom disse “skamfunnene”.

Skam som sosial regulering

Som innledningsvis beskrevet har skam fort en polariserende effekt. For å forstå hvordan skam kan oppnå dette er det viktig å se dens evolusjonære funksjon – å forebygge utestengelse.

Da mennesket er et sårbart sosialt flokkdyr som fra fødselen av og livet ut er avhengig av hverandre for å overleve har avvisning og utestengelse nesten vært ensbetydende med død.

Dette forklarer hvorfor sosiale settinger og oppmerksomhet kan være angst- og skamvekkende og hvorfor det å være konform er en trygg strategi. Der angsten i større grad forsøker å være preventiv sier skammen ifra når vi potensielt har brutt flokkens normer, regler og tabuer. Hvis det er tilfellet, som vi skal se nærmere på, så er det så avgjørende at vi beveger oss fra skammen over til skylden – som søker reparasjon, tilgivelse og forsoning.

Håpet til de som mener at skam-suffixene bør være normative er at frykten for primær-skammen, dvs andres negative reaksjoner, kan ha en preventiv funksjon og føre til sosial regulering av den klimafiendtlige biffen eller flyturen. Man er redd for skammende rykter, avvisning og utestengning.

Som vi ser med Fridays for future-bevegelsen er dette trolig mer effektivt for unge personer som søker å etablere identitet og gruppetilhørighet. Ikke for de som allerede er en del av og reguleres i andre parallelle skamfunn. For det var ikke skammen som førte til radikal endring i befolkningens røykevaner - det var politikk, røykeloven og dens reguleringer. Folks evt skam og normer har heller sneket seg på i etterkant.

Skam som markør for gruppetilhørighet

Et av «problemene» med skammen er at den er gruppe-spesifikk. Da grupper skiller seg i hva som ansees som det «riktige» og «gode» vil de naturligvis også ha ulik oppfatning av hva som er skammelig. Hva som vekker skam er med andre ord en viktig og effektiv markør som skiller mellom inn- og utgrupper.

Fokuset på diverse avarter av klima- og miljøskam risikerer dermed bare å forsterke inn- og utgruppeforskjeller der førstnevnte skammer seg mer og sistnevnte får mer forakt og motstand mot utgruppens opplevde moralisering og søker å forsterke egen «anti-klima- og miljøatferd».

Dette illustreres effektivt av hvordan vi kan ha en like stor økning i kjøp av el-biler og SUVer slik at effekten av klimagruppens endringsvilje nulles ut av antiklima-gruppens motstand. Sistnevnte gruppe har manifestert seg i den aktuelle Facebook-gruppen “Folkeaksjonen mot klimahysteriet”. Noen av disse medlemmene vil naturligvis ikke bare identifisere seg som antiklima-aktivister men fremheve viktigheten av å hegne om frihetsideal, tradisjoner og «folkelighet». Dette, sammen med et behov for stabilitet, arbeid og praktiske løsninger i en hektisk hverdag preget av begrenset økonomi bør derfor tas høyde for når man skal utforme en kriseadekvat og samtidig inkluderende klimapolitikk.

Fra klimaskam til klimaskyld

Et annet problem med skammen er at den er selvsentrert «Det er så flaut at jeg har gjort dette. Hva vil de andre tenke om meg?» Den som skammer seg blir varm og rød i fjeset, henger med hodet og overkroppen, slår blikket ned og søker vekk fra den andres blikk og unnviker. Skammen forsøker med andre ord ofte å snike seg unna før man blir oppdaget for å unngå de potensielt negative konsekvensene.

Ved å benytte seg av Dr. Nathansons Compass of Shame (1992) kan vi se hvordan vi forsøker å unngå skylden ved enten å snu fokuset og angripe andre i stedet eller går løs på oss selv (jmf internalisert vs eksternalisert sinne). Vi kan også veksle mellom fysisk unngåelse eller mental unngåelse ved å fornekte, fantasere, distrahere oss selv eller å gjøre oss numne. Alle disse fire himmelretningene er godt synlige og representert i debatten blant folk, politikere og i media.

Når man ikke flykter og blir oppdaget er det derimot avgjørende at vi beveger oss over i skylden.

Skylden, i motsetning til skammen, har oppmerksomheten rettet mot den andre og det vi har påført vedkommende. Man søker å reparere, forsone og å oppnå tilgivelse og gjenopprette tilliten. Skylden gir også større rom for å romme og bearbeide sorgen over det tapte.

Dessverre har mange vansker med å skille mellom det å skylde på noen som noe ansvarliggjørende vs ansvarsfraskrivende eller skammende. Å ta på seg eller fremheve andres skyld er ideelt sett ansvarliggjørende. Det er mulig å ta og gi ansvar uten å måtte påføre skam. Det står nemlig respekt av og påkaller ærefrykt når noen våger å se den smerten vi har påført den andre i øyene, kjenner på den dårlige samvittigheten, tar på seg ansvar og forsøker å reparere med atferdsendring som kan legge grunnlag for bedring og forsoning.

Så hvordan kan vi bevege oss fra de selvsentrerte skam-suffixene over til en ansvarsfull klimaskyld og miljøsorg der den nære fremtidens beboere, dyr og økosystems smerte, skade og livsgrunnlag er i fokus? Klarer vi det vil vi i større grad ønske å endre, forebygge og reparere slik at vi med god samvittighet kan se våre barnebarn, dyrene og naturen i øynene.

Vår indre kamp

Som vi psykologer ofte ser i terapirommet; skam er sjeldent i seg selv en hensiktsmessig følelse for atferdsendring heller ikke for inngruppemedlem. Det er heller ikke ofte en enkel vei fra skam til skyld.

Veien fra skam til skyld er sjeldent direkte fordi vi mennesker har en dynamisk psykologi som drives av indre konflikter mellom motstridende følelser, impulser, lyster, verdier, ideal, krav, behov, fantasier, ønsker, viljer, ambisjoner og mål. Disse indre konfliktene skaper dermed angst og skam som forsøkes å løses med ulike forsvarsmekanismer.

Skam kan forvirrende nok i dette landskapet både fungere som en følelse og som et forsvar. For å forstå det må man skille mellom skam som primær- og sekundærfølelse. Primærfølelse er i større grad medfødte og universelle på tvers av kulturer og utbredt blant andre pattedyr. Sekundærfølelser er derimot ofte mer tillærte og inngår i en kompleks dynamikk med angst og forsvarsmekanismer.

Der skammen som primærfølelse regulerer inngruppe-atferd kan sekundær-skammen fungere som en forsvarsmekanisme som regulerer den indre konflikten mellom lyst og ideal og dekker over den endringssøkende skylden.

Forsvarsskammen kan også dekke over eller være et uttrykk for et innovervendt sinne: Vi ser verden ødelegges og retter i vår maktesløshet og selvforakt sinne mot oss selv. Å piske, bebreide, straffe og forakte seg selv er derimot sjeldent konstruktivt. Tvert imot, det innovervendte skamsinnet er ikke bare destruktivt for individet og hens relasjoner, den er et lite bærekraftig bruk av menneskets største kilde til fornybar energi – sinne.

Klimaktesløshet vs klimaharme - Det handlekraftige og ansvarliggjørende sinne

Skammen og selvforakten det innovervendte sinne medfører er ofte et uttrykk for resignasjon og maktesløshet. I et demokrati og forbrukersamfunn der «alt er opp til individet» blir sinne over de omfattende ødeleggelsene retningsløst. Det at «alt er opp til meg» innebærer også at det føles nytteløst ut fordi man vet at det man gjør ikke er tilstrekkelig og adekvat.

Når man ikke får kanalisert og rettet sinne i en retning risikerer vi hjelpesløshet, fortvilelse, resignasjon og håpløshet.

Derimot - som Klimabrølet, Klimarettsaken, Fridays for future og den grønne politiske bølgen i Europa viser - når vi får en retning på sinnet og ansvarliggjør politikere og næringsliv får man tilgang til tro, håp og handlekraft.

Det vi trenger er dermed en sterkere og mer samstemt klimaharme som ansvarliggjør politikerne og markedet.

Ansvarspulverisering og maktesløshet - Risikoen ved en individualisering av klimakrisen

Politikken og store deler av markedet og industrien - som vår egen statsminister, de store politiske partiene eller Equinor - styres av det som kan omtales som “selvfornektende klimafornektere”. Disse grønnvasker eget navn og yrke med tilsynelatende flotte klimatiltak samtidig som hovedårsaken til klimakrisen, produksjonen av olje og gass, ikke adresseres men tilnærmet fredes.

Med andre ord – vil noen som ikke fornekter klimakrisen fortsette å utlyse nye letekonsesjoner og åpner nye felt som innebærer flere tiår med økt olje- og gassproduksjonen? Nei, en ansvarlig politiker ville ha stoppet subsidieringen og utdelingen, planlagt og igangsatt en kontrollert avvikling og parallelt forberedt samfunnet til en nødvendig omstilling.

Til tross for at disse ofte er skeptiske til hvordan skam-suffixene gir alt godt bismak er det likevel i deres interesse at debatten forblir på et psykologisk og individualistisk plan.

For når vi lar det være opp til velgeren eller forbrukeren, dvs enkeltindividet og vedkommendes valgfrihet, så oppnår man ansvarspulverisering og maktesløshet. Noe som betyr at politikerne og markedet ikke risikerer å bli ansvarliggjort og ikke trenger å frykte krav om endring.

For som røykeloven og regulering av KFK-gasser har vist – politikk, lovgiving og reguleringer kom i forkant av og katalyserte omfattende og relativt raske samfunnsendringer i atferd, følelser og normer – det var ikke skammen som reddet liv og ozonlaget.

Mobilisere klimaharmen og stå på kravet om politisk endring

Ja, dette har ironisk nok vært enda en psykologs artikkel om klima og følelser, som risikerer å begå og opprettholde den samme ansvarspulveriseringen som psykologifiseringen og individualiseringen av et politisk systemproblem medfører.

Hovedbudskapet bør likevel være klart og fremheves – vi trenger å mobilisere all den energien og handlekraften et klimasinne og miljøharme kan mønstre. Slik kan vi samstemmig fortsette marsjen og brølet som avkrever ansvar og endring fra politikerne og markedet NÅ.

Vi trenger å motivere og mobilisere modige og ansvarsfulle personer som kan ta over den politiske agendaen og styringen. For med reell adekvat systemendring kan vi gå fra angst, skam, maktesløshet og resignasjon over til optimisme, handlekraft, endringslyst, klimatro og miljøhåp.

Slik kan alle fremtidige skapninger få oppleve og dele naturglede og stolthet over å ha mestret det moderne skamfunnets hittil største utfordring.