Dikteren Olav Hauge var en språkets mann. Han viser oss hvordan ordene kan åpne opp for vennlighet, samvær og forståelse. Han viser også hvordan ord kan føre med seg tårer, smerte og krenkelser. I et dikt fra samlinga Dropar i austavind, 1966, sier han:

Eit ord

Eit ord

– ein stein

i ei kald elv.

Ein stein til –

Eg lyt ha fleire steinar

skal eg koma yver.

Dette minner oss om at for å få fram et budskap må det gjerne mange og veloverveide ord til.

Mennesker med psykiske helse- og rusutfordringer forteller ofte om smertefulle opplevelser knyttet til ord. Mange føler seg plassert i fastlagte kategorier som de ikke kjenner seg igjen i – som sier svart lite om hvem de er og om deres situasjon. «Han er bipolar» - «hun er alkoholiker» - «de er psykopater». Hvem føler seg hjemme i slike kategorier som reduserer og tingliggjør det menneskelig ved oss? Vi mennesker ER ikke endimensjonale – vi er mangefasetterte og sammensatte. Psykiateren Tom Andersen sa ofte at «mennesker viser seg som».

I vår tid med økt tabloidisering og overforenkling er mediene sentrale aktører og bidragsytere i å objektivere mennesker med psykisk helse- og rusvansker. Dette skjer ofte ved at personers handlinger knyttes til at de har en psykiatrisk diagnose, og det er den psykiatriske diagnosen som merkelapp som forklarer handlingen. Også fagfolk bidrar å opprettholde stigmatisering og kategorisering ved bruk diagnostiske kategorier i sine beskrivelser av personer og ved ulike fagseminarer som om alle som er diagnostisert med lidelse er like. Det er mulig at diagnosen er lik – personene er det ikke. Et eksempel kan være bruken av «Schizofrenidagene» som en tittel for fagdager.

Vi har vært med på oversettelse av et informasjonshefte som handler om språk og ordene vi velger å bruke. Den beskrives som en veileder for språkbruk i psykisk helse og media. Hvem skulle tro det ville være behov for en veileder i språkbruk i psykisk helse- og rustjenestene? Disse tjenester som, ALLE, tenker skal være basert i humanistiske verdier og hvor fagpersonene har kompetanse innen relasjonsarbeid, kommunikasjon og samhandling. Fagpersonene arbeider innenfor et felt hvor de politiske føringene de siste 30 årene har vært preget av slag ord som «Se personen», «Møt pasienten der hun eller han er», «Pasienten først!», og ikke minst «brukermedvirkning» på alle plan og i alle situasjoner. Vi kunne fortsette…..

Vi er enige med forfatterne Peter Kinderman og Anne Cooke: Det er i høyeste grad behov for en språklig veileder for alle som arbeider med psykisk helse og rus, som skriver om det og som snakker om det. I veilederen løftes det fram eksempler på språkbruk som særlig belyser hvordan den dominerende biomedisinske grunnlagstenkningen, sammen med de patriarkalske strukturene i praksisfeltet, holder personer fast som «syke» og at fagpersonen er eksperter som vet best.

«Tilpass medisinen din» er et eksempel fra et avisoppslag. En britisk statssekretær foreslo å si dette til personer som var utsatt for seksuelle overgrep som barn. De trenger bare å tilpasse medisinene sine – da vil det gå bra. «Hun er schizofren» er et annet eksempel på hvordan mennesker kan omtales i klinisk praksis og i media. Diagnoser brukes for å beskrive en persons identitet. De brukes merkelapper og formidler holdninger om at diagnoser er entydige og livsvarige. Forskning gjennom år viser at dette ikke stemmer. Problemer løser seg gjerne. Diagnoser sier ingenting om hvem et menneske er eller hva som forårsaker problemer. Vi vet mye om at menneskelige problemer skapes i sosiale kontekster, som fattigdom, arbeidsledighet, boligvansker og ensomhet, for å nevne noe. Diagnoser kan også signalisere at problemene er veldig annerledes enn hva folk flest opplever i løpet av et liv.

I veilederen kommer det frem ideer til andre måter å formidle erfaringer med psykiske helse- og rusutfordringer på. La oss bruke vanlige norske ord. La oss bruke åpne og vennlige ord som beskriver ulike menneskelige opplevelser. La oss hjelpe hverandre til å unngå nedsettende og stigmatiserende ord. Hvordan liker du og jeg å bli omtalt? Hvilke ord trives vi med og gjør at vi føler oss hjemme, velkommen og akseptert?

I stedet for å si at noen «har en depresjon eller er deprimert» kan vi snakke om noen som syns at alt er temmelig svart for tiden. I stedet for å snakke om en person som har symptomer som krever behandling, kan vi beskrive noen som har søkt profesjonell hjelp.

Vi må alle leve med utfordrende hendelser i livene våre. Det kan være å miste jobben, skilsmisse, sorg, tap og vi kan mislykkes på forskjellige vis. Vi har ulike måter å håndtere slike hendelser på. Noen opplever flere utfordringer enn andre i livet sitt. «Ikke spør meg hva som feiler meg, spør hva som hendte meg….», foreslås det i veilederen.

Det er avgjørende for media så vel som for fagfolk å interessere seg for, samt å forsøke å forstå, sammenhenger mellom hendelser og situasjoner i medmenneskers liv. Vi må sammen gjøre en innsats for å skape bevissthet om språkbruk i psykiske helse- og rustjenester. Det å oversette veilederen til norsk kan være en start. Du kan laste den ned gratis på følgende link: https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2583846

La oss ta en felles dugnad for endret språk i og med psykisk helse og rus!