Rusreformutvalget la den 19. desember 2019 fram sin utredning, med forslag til avkriminalisering. Forslaget innebærer at straff og straffelignende sanksjoner for bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, skal byttes ut med oppmøteplikt til en frarådings- og informasjonssamtale, samt tilbud om kartlegging, oppfølging, hjelp eller behandling.

Ifølge utvalgets anbefalinger, vil den norske modellen være en integrert modell. Dersom du blir pågrepet med et illegalt rusmiddel, under mengden som er foreslått avkriminalisert (terskelverdiene), uten at det er objektive holdepunkter for å mistenke salg, vil politiet kunne beslaglegge stoffet ditt og foreta en overfladisk visitasjon.

Deretter vil du motta et tidspunkt for oppmøte hos kommunen der du vil få nødvendig informasjon og fraråding fra en rådgivende enhet for narkotikasaker. Ved samtykke, vil du få tilbud om oppfølging, hjelp eller behandling.

Politiet vil ikke lenger kunne beslaglegge din mobiltelefon eller datamaskin, bruke avkleding som en del av visitasjonen, eller ransake boligen din.

Den gjeldende strafferammen på inntil seks måneder fengsel for 1-2 brukerdoser (Legemiddelloven), og inntil to år ved litt større mengder illegale rusmidler (Straffeloven), gir i dag politiet mulighet til å ta i bruk disse tvangsmidlene.

Debatten

Etter at Rusreformutvalget la fram sitt forslag til avkriminalisering, har det foregått en aktiv offentlig debatt. For å få en oversikt over debatten, ble det gjennomført et strukturert søk etter mediesaker som omhandlet rusreformen.

Med søkeordene avkrim* OR rusreform* OR «fra straff til hjelp», ble ni riksdekkende aviser (Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet, Fædrelandsvennen, Klassekampen,Morgenbladet, Stavanger Aftenblad og VG) og et utvalg nettaviser (Nettavisen, E24), gjennomsøkt for saker om avkriminalisering. I tillegg ble samme søk gjennomført i de resterende mediene. Her ble alle oppslag fra de to dagene med flest publiserte saker om avkriminalisering gjennomgått. Søket ble gjort for perioden 19. desember 2019, 20. desember for resterende medier, til 17. januar 2020 i databasen Ateksts kategorier Norsk: papir, Web og Web – lukket.

Søket ga totalt 112 treff i riksdekkende medier og utvalgte nettaviser, og 57 treff på de to dagene med flest publiserte saker i de resterende mediene. Flere av sakene hadde blitt publisert mange ganger, var rene informasjonssaker, eller meta-debatter.

I alt ble det hentet utdrag fra 60 av de 169 sakene. For enkelhets skyld, ble debattinnleggene delt inn i motstandere og tilhengere av Rusreformutvalgets forslag.

Nesten alle er enige i at vi ikke lenger skal straffe personer med rusavhengighet. Debatten handler derfor stort sett om hvordan samfunnet best kan regulere rekreasjonsbrukere eller stanse ungdom når det kommer til narkotikabruk. Med rekreasjonsbrukere, mener vi de som bruker/har brukt narkotika mer eller mindre jevnlig, men uten at det nødvendigvis fører/har ført til nevneverdige problemer. (Definisjonen er hentet fra NOU 2019:26 Rusreform - fra straff til hjelp).

Motstanderne mener at det er sannsynlig at avkriminalisering vil føre til økt narkotikabruk og at fravær av straffelignende sanksjoner vil føre til at oppmøteplikten til fraråding fra narkotikabruk, ikke vil bli opplevd som en reell plikt, og derfor ikke etterfølges. Motstanderne er bekymret for at Rusreformutvalgets forslag vil innebære at ungdommen ofres for å hjelpe personer med rusavhengighet, og at det er fare for at de foreslåtte terskelverdiene er så høye at de kan utnyttes for å skjule salg. De peker videre på at kommunene dessuten har for dårlig kapasitet til å ta ansvaret forslaget legger opp til.

Tilhengerne på sin side peker på manglende forskningsmessig belegg for straffens regulerende effekt på bruk av narkotika, og manglende belegg for at avkriminalisering vil føre til økt narkotikabruk. Videre legger tilhengerne til grunn at fordelene med straffelignende sanksjoner med god margin må overgå ulempene. Tilhengerne mener også at for lave terskelverdier kan medføre at dagens ordning med å straffeforfølge personer med rusavhengighet i prinsippet videreføres.

For å oppsummere, er det spesielt fire problemstillinger som utpeker seg; hvilket utslag straff og avkriminalisering vil kunne få på narkotikabruk i befolkningen, hvordan narkotikabruk blant ungdom best kan styres, de foreslåtte terskelverdiene, og kommunens forutsetning for å ivareta sitt ansvar. Rusreformutvalget har utredet og presentert anbefalinger knyttet til disse spørsmålene, samt mange andre problemstillinger. Dette skal vi gå nærmere inn på i det følgende.

Kunnskapsgrunnlaget

Rusreformutvalget har lagt den beste tilgjengelige kunnskapen til grunn for sine anbefalinger. I spørsmålet om hvilket utslag avkriminalisering vil kunne få når det kommer til befolkningens narkotikabruk, påpeker utvalget at straff er et uegnet virkemiddel for å hindre narkotikabruk, og at funn fra forskning antyder en lav sannsynlighet for at avkriminalisering vil medføre økt narkotikabruk. Det er flere land som på ulike måter har justert eller fjernet straff og sanksjoner for bruk og besittelse av illegale rusmidler. En gjennomgang av praksisen som føres i disse landene, samt en gjennomgang av kunnskapen som legges til grunn for anbefalingen, kan du lese i utredningens kapittel 6.

Hva vet vi om effekter av avkriminalisering?

Den beste tilgjengelige kunnskapen er stort sett basert på studier som undersøker sammenhengen mellom liberalisering av ruspolitikken og bruk av illegale rusmidler, stort sett cannabis, i befolkningen. Vi har med andre ord mindre kunnskap om straffens virkning på bruk av andre illegale rusmidler.

I en studie undersøkte Hughes, Matias, og Griffiths (2018) sammenhengen mellom skjerping eller lemping av straffansvaret for cannabis i ti europeiske land, over en 15-års periode, og cannabisbruk i det siste året blant personer mellom 15 og 34 år. Hypotesen forskerne arbeidet ut fra var at skjerping av straffenivået ville medføre redusert cannabisbruk, og lemping av straffenivået ville medføre økt bruk. Forskerne fant ingen slik sammenheng mellom skjerping og redusert bruk, eller lemping og økt cannabisbruk.

Kotlaja og Carson (2019) undersøkte sammenhengen mellom cannabispolitikk og cannabisbruk siste 4 uker, blant ungdom (12-15 år) i 27 land. Forskerne jobbet ut fra en hypotese om at strengere straffer for cannabisbruk hadde sammenheng med lavere forbruk av cannabis blant ungdom. Heller ikke i denne undersøkelsen fant forskerne en slik sammenheng mellom bruk av cannabis og gjeldende cannabispolitikk.

Shi, Lenzi, og An (2015) brukte resultatene fra skoleundersøkelser i 38 land for å undersøke sammenhengen mellom straffenivå for cannabisbruk og bruk av cannabis blant 15-åringer. Forskerne fant at ungdom brukte mer cannabis i land med lavere straffenivå knyttet til cannabisbruk. Imidlertid etterprøvde Stevens (2019) analysen av datamaterialet og fant at Shi, Lenzi, og An hadde utelatt bestemte faktorer fra sin undersøkelse. Da disse faktorene ble inkludert, kunne sammenheng mellom bruk av cannabis og straffenivå for cannabisbruk ikke lenger påvises.

Melchior og kollegaer (2019) oppsummerte nylig resultatene fra 41 studier som undersøkte sammenhengen mellom legalisering eller avkriminalisering av cannabis, og cannabisbruk blant unge under 25 år. Forskerne konkluderte med at avkriminalisering av cannabis ikke medførte en nevneverdig økning i cannabisbruk, men at legalisering muligens medførte økt bruk av cannabis.

En studie gjennomført av Vuolo (2013), undersøkte sammenhengen mellom narkotikabruk den siste måneden blant personer i aldersgruppen 15 til 24, og narkotikalovgivning i 15 EU-land. Studien inkluderte ikke bruk av cannabis, men andre illegale rusmidler. Resultatene viser ingen sammenheng mellom legalisering til medisinsk bruk eller avkriminalisering av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, og økt narkotikabruk blant unge mellom 15 og 24 år.

Ettersom vi mangler dokumentasjon på straffens virkning når det kommer til narkotikabruk, påpeker Rusreformutvalget at straff og straffelignende sanksjoner må benyttes med varsomhet, slik at myndighetene ikke påfører borgerne unødig menneskelige og økonomiske kostnader.

Hvordan kan vi møte ungdom som bruker illegale rusmidler?

Det er sannsynlig at det er andre faktorer, slik som sosiale forhold, traumatiske opplevelser eller rusbruk i familien, som ligger til grunn for utviklingen av narkotikaproblemer. Straffen for narkotikabruk rammer også skjevt. Undersøkelsen Ung i Oslo viser for eksempel at ungdom på Oslo vest bruker dobbelt så mye cannabis som østkantungdom, samtidig som sistnevnte straffes tre ganger så ofte. Willy Pedersen framhever resultatene fra en upublisert studie (Pedersen, W., & von Soest, T. (under publisering). Cannabis use and low social class predict drug-related charges in Norway: A 27-year population-based longitudinal study. Journal of Developmental and Life-Course Criminology), som viser at ungdom fra foreldre som har høyere utdanning bruker mer cannabis enn ungdom med foreldre som har lav utdanning. Allikevel har den sistnevnte gruppen syv ganger så høy risiko for å bli straffet.

Da erfaringene med ruskontrakt med påtaleunnlatelse ble undersøkt av Larsen (2016), kom det fram at helsepersonell som skulle følge opp ruskontrakten, ofte ikke var villig til å gjennomføre urinkontroll fordi det var i konflikt med deres rolle som hjelper. I tillegg ble samtalene og kontakten med hjelpeapparatet fremhevet som viktig, ikke urinkontrollen. Ordningen med ruskontrakt viste seg å fungere dårlig for ungdom som i realiteten var i behov av hjelpetiltak med støtte og oppfølging.

Det er viktig at helsepersonell ikke skal måtte forvalte straffelignende sanksjoner i møte med barn og ungdom. Heller ikke i møte med rekreasjonsbrukere eller personer med rusavhengighet. Vi skal møte sårbar ungdom med en trygg, faglig og kunnskapsbasert praksis, foreldreinvolvering, oppfølging og informasjon, og ikke med straff eller straffelignende sanksjoner.

De foreslåtte terskelverdiene og kommunens kapasitet

Hva gjelder terskelverdiene som er foreslått avkriminalisert, ble mengdene for de ulike illegale rusmidlene spesifisert av praktiske hensyn. Avkriminaliseringen skal gjelde ‘til eget bruk’, og uten fastsatte terskelverdier ville hver pågripelse måtte inkludere en vurdering om stoffet er ment til eget bruk. For å unngå en slik repetitiv vurdering i saker som er åpenbare, har utvalget foreslått spesifikke mengder for hvert av de illegale rusmidlene. Hvis terskelverdiene blir satt for lavt, risikerer vi at praksisen med å straffeforfølge personer som innehar illegale rusmidler ment til eget bruk, videreføres. Hvis det illegale stoffet beviselig ikke er ‘til eget bruk’, men til salg, vil besittelse ifølge forslaget fortsatt være straffbart. Dette gjelder også besittelse av illegale rusmidler under de foreslåtte terskelverdiene.

Hvorvidt kommunen og barnevernet er rustet for å ivareta sitt nye ansvar etter avkriminaliseringen, er en viktig diskusjon. Men, med den kunnskapen vi i dag har om straffens virkning når det kommer til narkotikabruk, holder ikke bekymringer knyttet til kommunens kapasitet som et argument for å fortsette å påføre straff eller straffelignende sanksjoner.

Stigma

Selv om redusert stigma har blitt uttalt som et eksplisitt mål med den kommende rusreformen, har stigma relativt sett fått lite oppmerksomhet i debatten. Straff er samfunnets moralske fordømmelse av en handling og oppføring i strafferegisteret er et objektivt stigma. Stigmatisering er skamlegging av borgerne.

Stigma kan beskrives som de negative egenskapene som tillegges en gruppe mennesker og enkeltindividene som av allmuen plasseres inn i den bestemte gruppen. Stigma er deres ‘sosiale informasjon’. Stigmatisering kommer til syne gjennom stereotypier, forforståelse og diskriminering. Stereotypier kan forstås som måten majoriteten tenker om en bestemt gruppe. Forforståelser er majoritetens følelsesmessige reaksjoner knyttet til de som plasseres inn i den bestemte gruppen. Og diskriminering er måten enkeltindivider blir behandlet med bakgrunn i stereotypier og forforståelser som er knyttet til gruppen (Sheehan, Nieweglowski, & Corrigan, 2017).

Forskning viser at personer med rusavhengighet ofte knyttes til karakteristikker som farlige, kriminelle, syndere, skitne, håpløse, verdiløse, eller manglende potensial. Slike forestillinger påvirker individets muligheter og atferd på en svært negativ måte (Nieweglowski et al., 2018). Stigmatisering kan for eksempel føre til økt skamfølelse, redusert livskvalitet, eller at personer unngår kontakt med andre mennesker og blir sosialt isolert (Krupchanka & Thornicroft, 2017; Sheehan et al., 2017). Slike rådende holdninger i samfunnet kan i tillegg påvirke den enkeltes selvtillit og mestringstro negativt (Ashford, Brown, Canode, McDaniel, & Curtis, 2019), og diskriminering kan gjøre at den enkeltes muligheter på bolig- og arbeidsmarkedet svekkes (Nieweglowski et al., 2018). Dette kommer konkret til uttrykk i strafferegistreringen, som fører til diskriminering av disse personene, og særlig utsatte grupper, og begrenser deres muligheter når det kommer til utdanning og arbeid.

Med kunnskapen om virkningen av stigma, samt den best tilgjengelige kunnskapen om virkningen av avkriminalisering på befolkningens bruk av narkotika, er det et viktig spørsmålet om straffens tilsiktede virkning kan rettferdiggjøre dens menneskelige og økonomiske kostnader.

Straff krever en solid begrunnelse. Det viser Rusreformutvalgets utredning at vi ikke har per i dag, og dermed faller også rettferdiggjørelsen av straffleggingen bort.